Magne Lerø: Politisk selvsagt-prat og krigens realiteter

 Et kjennetegn på at et land er i krig, er at alle ledende politikere stort sett sier det samme. De må stå sammen. Når liv står på spill, kan ikke noen få opptre på en måte som svekker viljen og evnen til forsvar.

Selv om Nato formelt sett ikke er i krig med Russland, er med få unntak de ledende politikerne i Nato et ekko av hverandre. Alle partilederne i Norge er på samme «Ukraina må vinne»- linje, til og med Rødt. Uavhengige analytikere og kommentatorer med kompetanse på krig og fred sier rett ut at det bortimot er utenkelig at Ukraina vil vinne krigen, få tilbake de områdene Russland har okkupert og bli medlem av Nato.

Etter USA-valget

Vi må leve med den politisk styrte retorikken i alle fall til presidentvalget i USA er over. Det går fint så lange et stort flertall i opinionen er med på det. Det er en økende motstand mot Ukraina-krigen i Tyskland. Det påvirker hvordan forbundskansler Olaf Scholz uttaler seg. Han sier ikke noe i strid med Nato, der Joe Biden er den førende, men «vinne-retorikken» er sterkt nedtonet til fordel for ønsket om fred.

– Jeg tror det er på tide å diskutere hvordan vi kan komme til fred i stedet for krig, og i et raskere tempo, sa Scholz for noen uker siden. Det kunne for så vidt også Jonas Gahr Støre sagt, men han ville lagt til at det må skje i det tempo Ukraina ønsker.

Scholz mener også Vladimir Putin bør delta på den neste fredskonferansen Ukraina ivrer for. Den uttalelsen er mer til innvortes bruk i Tyskland.

Når det gjelder Israel og Midt- Østen, er det et langt større sprik i retorikken både mellom politikere i ulike land og mellom politikere og analytikere.

Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) sendte i dag tidlig ut en melding om at han ønsker å komme til Stortinget for å redegjøre for hvordan regjeringen ser på situasjonen og hva regjeringen gjør. Det er et godt initiativ. Det gir utenriksministeren mulighet for en samlet redegjørelse og en debatt i Stortinget.

Våpenhvile i Libanon

Men det vil neppe være noe nytt i det Barth Eide sier. Vi vet at regjeringen vil ha våpenhvile i Gaza og Libanon, at Israel bør unngå å komme i krig med Iran og at det skal opprettes en palestinsk stat. Han vil minne om at vi har fordømt massakren 7. oktober, at alle gislene må frigjøres og at sivilbefolkningen må spares for mer død og flere lidelser.

Det er dette flertallet i opinionen vil høre. De er også fornøyd med at Norge har anerkjent Palestina som stat. Det har riktignok ført til at vi har mistet megler-posisjonen som i sin tid førte til Oslo-avtalen. I praksis har Israel brutt alt samarbeid med Norge.

Realitetene kan ikke regjeringen snakke om, fordi det ikke samsvarer med den kritiske holdningen til Israel som dominerer den medieskapte opinionen her i landet.

Realitetene er at ethvert land som blir angrepet og der 70.000 mennesker må flytte fra sine hjem for å unngå å bli drept av bomber og raketter, vil gå til militær aksjon om de har militær styrke til det. Det har de lov til ut fra folkeretten.

Israel sier de ikke vil inngå noen våpenhvile før de er sikre på at deres innbyggere ikke vil bli drept at raketter som Hizbollah skyter ut fra Libanon. Espen Barth Eide vil ikke si at han støtter eller forstår at Israel vil nedkjempe Hizbollah. Han vil ikke si at det var positivt at Hassan Nasrallah ble tatt av dage. Det vil utløse et ramaskrik i opinionen.

Traumet i Israel

Tidligere stortingsrepresentant for Høyre, Kristian Tonning Riise, har nylig vært i Israel og skriver i Inyheter om det traume som preger befolkningen etter massakren 7. oktober, da rundt 1.400 mennesker ble myrdet og flere hundre tatt som gisler. Denne ukens terrorangrep i Jaffa der 7 ble drept og 17 såret, forsterker traumet.

Netanyahus knallharde linje mot Hamas og Hizbollah har bidratt til at han nå har et flertall i befolkningen bak seg. Han har styrket sin stilling så sterkt at det spekuleres i om han vil skrive ut nyvalg.

Netanyahu akter å knuse Hamas og Hizbollah. Han mener militært. Det kan han klare. Han er selvsagt klar over at han ikke kan knuse den del av befolkningen som støtter dem.

I Vårt Land i dag skriver Erling Rimehaug, som kjenner Midtøsten godt, om fordelene med at Hamas og Hizbollah mister sin makt. De mest optimistiske mener det vil gjøre det mulig å få etablert en palestinsk stat som Netanyahu ikke er interessert i. Forsker Cecilie Hellestveit har tidligere uttalt at vi ikke kan utelukke at Israel på gitt betingelser kan snu og gå med på det.

Fred oppnår en gjennom forhandlinger eller at en stridende part vinner en knusende seier. 2. verdenskrig ble avsluttet ved at Tyskland ble knust militært.

Slik skal også krigen mot Hamas og Hizbollah avsluttes, bedyrer Netanyahu. Han vil ikke forhandle. Han vil bruke sin militære styrke.

Med Irans rakettangrep denne uken, har Israel fått muligheten til å gå til krig mot Iran. Verdens statsledere med unntak av Joe Biden advarer mot konsekvensene.

Angriper atomanlegg

Midtøsten-ekspert Dag Henrik Tuastad sier til NRK at det er mulig Israel vil utnytte situasjonen til å angripe Irans atomanlegg. Er det noe Israel frykter, er det at Iran får atomvåpen.

Velger Israel et massivt angrep mot Iran, er det sannsynlig at Iran vil svare. Dermed er storkrigen i gang. USA vil måtte engasjere seg direkte. Det kan være Storbritannia også vil bidra.

USA gikk til krig både mot Irak og Libya og fikk flere land med seg. Ingen av disse krigene kan sies å ha gitt gode resultater.

Det er høyst usikkert hva som blir resultatet om Israel, med støtte fra USA, går til krig mot Hamas, Hizbollah, Houthimilitsen i Yemen, grupper i Syria og Iran. De kan vinne en militær seier, men om Israel får den trygghetene de søker, er høyst uklart. Da må de i tilfelle tilby en palestinsk stat som styres av moderate palestinere.