Magne Lerø: Prosess uvesentlig – resultatene teller i politikken

­Lakseskatten ble regnet som død og begravet helt fram til i september i fjor. Begravelsen ble holdt endatil før et offentlig utvalg, Havbruksskatteutvalget, under ledelse av Karen Helene Ulltveit-Moe, fikk levert sin innstilling.

Lakselobbyistene var i gang så snart utvalget var nedsatt. De nådde fram. I 2019 ble forslaget om en grunnrenteskatt for oppdrettsnæringen stemt ned på landsmøtene til Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Senterpartiet.

Det hjalp ikke om en rekke økonomer uttalte at er det noen deler av næringslivet som tåler økt skatt, så er det oppdrettsnæringen. Ikke en gang LO ville høre på det øret. NHO var også imot.

Innføring av lakseskatt var heller ikke et tema i valgkampen for to år siden. Det står heller ikke noe om dette i Hurdalsplattformen.

Derfor kom det som lyn fra klar himmel at regjeringen i forkant av framleggelsen av statsbudsjettet varslet en lakseskatt på 40 prosent. Dette utløste selvsagt et ramaskrik fra bransjen. At lakseskatten ble vekket til livet igjen, ble betraktet som et under – nesten like stort som da Lasarus steg ut av graven.

Regjeringen har fått juling fra morgen til kveld – fra bransjen, distriktene og opposisjonen. Det hjalp ikke. Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum ga hverandre løfte om at de i denne saken skulle stå sammen i tykt og tynt, i gode og onde dager, inntil eventuelt døden skilte dem.

De besto prøven. De betalte prisen. De fikk Venstre med seg på laget til slutt. Det blir innført en lakseskatt på 25 prosent. Det er litt uklart hvor mange milliarder ekstra det vil tilføre statskassen.

Regjeringen har fått kritikk både for at de innfører en lakseskatt og for måten det er blitt gjort på. Kritikken går på at en først må utrede alle sider av en sak, herunder ha en dialog med dem som blir berørt, for deretter å sende et forslag ut på høring, og til slutt legge fram et proposisjon for Stortinget.

Slik skal det gjøres etter læreboka. Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum var sikre på at om de valgte en slik framgangsmåte, ville de ikke kommet i mål. Da ville det skjedd det samme som sist. Lobbyistene hadde vunnet fram.

Derfor startet regjeringen med konklusjonen: Det skal innføres en lakseskatt for 2023. Innretningen og størrelsen på den skal vurderes. Her skal både bransjen og interessegrupper høres.

Alfred Bjørlo (V) og Geir Pollestad (Sp) kritiserer i Dagens Næringsliv sjømat-organisasjonene for å ha spilt sine kort dårlig. Skal interessegrupper nå fram, må de legge til grunn hva som er realistisk å oppnå. Sjømatens representanter avviser kritikken.

Politikk handler om å oppnå resultater. Det går an å velge ulike veier til målet. Når kontroversielle saker er til behandling, er det standard at noen angriper prosessen. «En ting er saken, men det er måten det gjøres på» – slike innvendinger er politikere og ledere i arbeidslivet vel kjent med.

Trygve Slagsvold Vedum er overbevist om at lakseskatten ikke får de dramatiske konsekvensene for distriktene som noen frykter. Han peker på at deler av skatten skal tilfalle kommuner som blir berørt – og at mindre havbruksbedrifter er fritatt for lakseskatt.

Lakselobbyen vil nå rette oppmerksomheten mot stortingsvalget om to år. Målet er å få Høyre og Frp til å programfeste av lakseskatten skal skrotes fra 2026 av.

Det er slett ikke sikkert de når fram, gitt at Høyre vil sette ned skattene for næringslivet med 10 milliarder kroner og spør NHO om hvordan innretningen på skatteletten bør bli. Det er tvilsomt om NHO da svarer at de børsnoterte oppdrettsgigantene bør få nyte godt av om lag halvparten.

Bordet fanger når det gjelder skatt. Sannsynligvis er løpet kjørt for laksenæringen. De må leve med grunnrenteskatten.

Drømmen for Trygve Slagsvold Vedum er at en del kommuner blir så fornøyd med den delen av lakseskatten som tilfaller dem, at de vil protestere om Høyre og Frp vil «ta fra dem skatten».

En liknende debatt om feil prosess hadde vi da Solberg-regjeringen satte i gang kommunereformen. Resultatet ble at vi fikk omtrent 50 færre kommuner. I noen få tilfeller ble kommuner slått sammen mot deres vilje.

Regjeringen ble hardt kritisert for prosessen. Det var det ingen spesiell god grunn til. Her ble det lagt opp til en åpen prosess med sterk involvering av dem som ble berørt.

Det hadde skåret seg fullstendig om Solberg-regjeringen hadde gjort som Støre og Vedum når det gjelder lakseskatten; startet med å tegne er kart med la oss si 200 kommuner og deretter kjørt prosesser med sikre på å gjøre endringer.

En regjering står fritt i å velge den framgangsmåten de mener er best for å oppnå resultater. En flertallsregjering er bedre posisjonert til å få banket igjennom endringer det står strid om. Men er endringer dårlig forankret, er det en risiko for at en ny regjering skroter dem.

Fylkesinndelingen var for dårlig forankret. Derfor blir flere fylker splittet opp igjen. Sammenslåingen av kommunene var langt bedre forankret. Selv om Ap og Sp har sagt at sammenslåingsprosessen skal kunne oppheves, er det kun et par kommuner som ønsker det.

Stoltenberg-regjeringen la i sin tid fram et forslag om en ny inndeling av landet i regioner. Det falt i fisk.