Magne Lerø: Russland – vår uberegnelige nabo med fiendestatus

LEDER. Russland er for tiden fienden med stor F. Det er ikke noe nytt. Slik har det vært i hele etterkrigstiden.

Det var på det mest intense under den kalde krigen på 50 og 60-tallet. Siden roet det seg. Vi fikk nedrustningsavtaler, og både Sovjetunionen og Vesten innså at vi hadde mest å vinne på samarbeid og handel så langt det var mulig.

I 1991 gikk Sovjetunionen i oppløsning. Rundt årtusenskiftet var det de som mente at Russland ville bli et demokratisk land og «slutte seg til» Vesten.

Russlands sterke mann

Slik skulle det ikke gå. Nato ekspanderte – og i Kreml fikk de kalde føtter. Vladimir Putin ble president i 2000, statsminister mellom 2008 og 2012, før han igjen ble president. Putin har vært Russlands sterke mann i godt over 20 år. I dag styrer han landet som en diktator. Selv ser han på seg selv som en redningsmann for russisk kultur og tradisjon.

Putin stolte ikke på Nato-landene. Han likte heller ikke de utviklingstrekkene han så i vestlige land. Putin og flere med ham i Kreml er tradisjonalister. De vil bevare og styrke russisk kultur. Samtidig vil de beholde de personlige maktposisjonene de har sikret seg. De vil ikke underlegge seg folket. De vil styre folket – i tråd med århundrelange russiske tradisjoner.

Dagens Kreml med Putin i spissen er tsaren på nytt – eller oppdaterte utgaver av Stalin og Lenin.

Vestens ekspansjon og utvidelse av Nato, la et press på Russland. De måtte velge – enten å tilpasse seg eller forskanse seg. De valgte det siste. Russland skulle ikke bli som Vesten. Det var ikke noe å trakte etter, mente makthaverne i Kreml.

Russland skulle være Russland. Putin begynte å grave i historien framfor å se hen til trender og utviklingstrekk i europeiske land. Russland skulle være motsatt. Russland skulle ikke gi de homofile rettigheter. I Russland er menn og kvinner er kvinner. Det får være grenser for likestilling og «unormal oppførsel».

Kirke som kulturbærer

Kristendommen skulle ikke skyves unna og nedgraderes som i europeiske land. Den ortodokse kirke skulle ha en sentral plass i det russiske samfunnet. Kirken var en kulturbærer som førte den russiske tradisjon videre.

Russland skulle ikke oversvømmes av dekadansen i vestlige sosiale medier. Myndighetene i Russland skulle beskytte befolkingen mot søppel og vestlig dritt. Slik Putin ser det, handler det om å bevare sivilisasjonen med russisk egenart. Han tror Europa vil falle sammen slik Romerriket en gang gikk under. Russland skal ikke gå med i dragsuget. Slik tenker han.

Russland måtte forbli stort og mektig. I sin første presidentperiode gikk Putin til krig mot utbryterrepublikken Tsjetsjenia. Den vant han.

I 2008 sa USA rett ut at Ukraina burde få bli medlem av Nato på lik linje med de baltiske statene og andre Østeuropeiske land. Da gikk alarmen i Kreml. Det ville Putin sette en stopper for. Det var lettere sagt enn gjort.

Det brede, folkelige opprøret på Maidan-plassen i Kyiv endte med at over 100 mennesker ble drept og at den russiskvennlige presidenten Janukovitsj rømte landet. I Donetsk-området fikk vi utbryterrepublikker som grep til våpen mot myndighetene, støtte av Russland.

Russland annekterte Krim i 2014 for å sikre full kontroll over basen for den store flåten i Svartehavet.

EU og Nato-landene svarte med å innføre sanksjoner mot Russland. Fra da av ble relasjonene mellom Nato-landene og Russland dårlige for hver måned som gikk. Sanksjonene ble flere. Russland svarte med tilsvarende sanksjoner.

Vi var på vei inn i en ny kald krig. Det endte med at Russland gikk til angrep på Ukraina i februar 2022.

Willoch og Stoltenberg ville forstå

Kåre Willoch (H) og Thorvald Stoltenberg (Ap) var blant dem som viste forståelse for at Russland å ha kontroll over Krim.

– Vi må slutte med retorikken fra den kalde krigen, og forstå russerne, selv om vi ikke aksepterer det de gjør, formante Thorvald Stoltenberg på møtet i Nordisk Råd i Stockholm i 2014 dag. Han ble ikke lyttet til.

Nå har krigen rast i over to år. Det virker som om Russland ruster seg til krig i årevis framover. Det er USA og Nato neppe rede for. Det er ikke gitt at Russland ser seg tjent med forhandlinger. Putin kan komme til å ta Ukraina med hud og hår. Det blir et nytt smertefullt nederlag for Nato.

Nato er truet, er omkvedet. Legger Russland Ukraina under seg, går de løs på de baltiske landene, spår militære analytikere. Katastrofetenkningen har fått vann på mølla. Polens president, Andrzej Duda, mener Russland kan komme til å angripe Nato allerede i 2026.

I 75 år har Nato og Russland holdt hverandre i sjakk med gigantiske atomvåpenarsenaler. Det er ikke noe som tyder på at dette ikke har en avskrekkende effekt lenger.

Med Finland og Sverige som medlemmer av Nato, står forsvarsalliansen sterkere enn noen gang. Det er en vill spekulasjon å hevde at Putin, som Adolf Hitler, vil legge stor deler av Europa under seg. Russlands økonomi er på størrelse med Italias. Når land som Tyskland nå ruster opp og alle Nato-landene skal øke bevilgningene til forsvaret med mer enn to prosent av budsjettet, vil det være selvmord for Russland å innlede en konvensjonell krig mot Nato.

Det kan være de presser Georgia og Moldova til å innordne seg. Der går grensen.

Nedbygging av sanksjoner

Etter andre verdenskrig gikk det årtier før forholdet til Tyskland var reparert på et mellommenneskelig plan, selv om Tyskland ble en del av Vesten og ryddet effektivt opp i det meste som var preget av nazistenes herjinger.

Om og når det blir slutt på krigen i Ukraina, må arbeidet med å bedre relasjonene til Russland ta fatt. Det vil gå sakte så lenge Putin har makten.

Russland er og forblir er naboland. Vi er ikke tjent med å dyrke et ensidig fiendebilde i lang tid. Vi er tjent med samarbeid og tillitsskapende tiltak.

Samarbeidet med Russland på fiskeripolitikkens område har ikke brutt sammen. Grunnen er at både Russland og Norge har innsett at vi vil tape stort på å sette den felles fiskeriforvaltningen i fare.

Sanksjonene mot Russland må etter hvert lempes på. De har hatt liten effekt og har hatt nesten like stor negativ effekt for EU-landene.

Europa står økonomisk svakt. Den ytre høyresiden ligger an til å gjøre det meget godt i valget til EU-parlamentet i juni. Det kan få konsekvenser for hva EU vil bruke penger på. De vil neppe finansiere en krig i Ukraina i årevis framover.

Partiene godt ut på høyresiden vil også være mer opptatt av å bedre forholdet til Russland, dersom EU-landene har noe å vinne på det. Det vil starte med en forsiktig nedgradering av det omfattende sanksjonsregimet som det er for få plusser og for mange minuser med.