Magne Lerø: Utlendingene som sikler etter norske medier

LEDER.  1. januar 1925 er en stor dag i norsk mediehistorie. Da startet Gyldendal Norsk Forlag opp. Det nyetablerte forlaget var basert på kjøpet av det norske kontoret til det danske forlagshuset Gyldendalske Boghandel. Rettighetene til de «de fire store» – Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Alexander Kielland og Jonas Lie – fulgte med. Dessuten forfattere som Amalie Skram, Sigbjørn Obstfelder og Ivar Aasen.

Forfatterne Knut Hamsun og Johan Bojer spilte en viktig rolle med å reise aksjekapital til «hjemkjøpet». Knut Hamsun ble det nye forlagets første hovedaksjonær. Parolen var: Norske forfattere på et norsk forlag.

Aschehoug var etablert noen tiår seinere. Etter hvert skulle Gyldendal og Aschehoug bli de fremste parhestene i den norske forlagsverdenen – så lenge det varte.

Bonnier satser

I dag er danskeide Cappelen Damm det største forlaget, litt avhengig av hvordan en regner det. Det svenske storforlaget Bonnier har fått et godt forfeste etter at de overtok forlagssatsingen som Petter Stordalen med en knippe bestselgende forfattere etablerte.

For noen år siden overtok danske JP/Poletikens hus Kagge og Stenersen forlag.

Svensk- og danskeide Storytel er markedsleder når det gjelder strømming av bøker. Svenske Nextory og BookBeat er også i det norske markedet. Det er også Fabel som Gyldendal og Aschehoug eier sammen. De siste tre årene har Fabel Lyd AS til sammen gått med rundt 60 millioner i underskudd. Det er vekst i lydbokmarkedet – de norske forlagene vil ikke gi opp.

Sliter med lønnsomheten

Alle bokforlagene sliter med lønnsomheten. Flere har måttet nedbemanne det siste året. Det er behov for en konsolidering i bransjen. Vigmostad & Bjørke, landets fjerde største forlag, står i en vanskelig posisjon med de tre største, Gyldendal, Aschehoug og Cappelen Damm over seg, og utfordrende Kagge og Bonnier under seg.

Gyldendal synes å være mest sulten på å vokse. De har tatt styringen med 51 prosent eierandel i Forente forlag der blant annet Pax, Spartacus og Press inngår.

Det som preger det norske bokmarkedet, er at de holder seg til bøker, og de ekspanderer ikke ut over landegrensene slik danske og svenske forlag gjør.

For noen år siden satset danske Gyldendal på andre medier enn bøker. Det ble en mislykket satsing.

Det eneste vi ser av ekspansjon ut over boken her hjemme, er at Aschehoug har prøvd seg på podkaster.

TV-markedet, om vi holder NRK utenfor, har utlendinger styringen over. Netflix er markedsleder på strømming og TV2 er eid av danske Egmont.

Tre store aktører

Avis- og nyhetsmarkedet er dominert av de tre store aktørene Schibsted, Polaris og Amedia. Danske Aller eier Dagbladet. Mentor gir ut Dagsavisen, Morgenbladet og Dagsavisen. Klassekampen seiler på egen kjøl. NHST og Dagens Næringsliv har en egen eiergruppering. Trygve Hegnar har Kapital, Finansavisen, forlag og ABC-nyheter. Det finne en rekke mindre aviser som ikke er en del av konsern. Men det blir færre av dem. Polaris og Amedia sluker med jevne mellomrom en av de frittstående mediene.

Schibsted Media er nå skilt ut fra den børsnoterte delen og er eid av stiftelsen Tinius. Når medier er eid av en stiftelse, blir gjerne avkastningskravene mindre, med de må drive lønnsomt.

Schibsted har kjøpt seg opp i Polaris, som har svimlende mange millioner på konto etter at de er ute av Finn.no. Hvis Polaris vil være en tredje aktør i markedet, må de kjøpe opp flere aviser, hvis ikke risikerer de at Schibsted banker på alle aksjonærenes dør. Det er spis eller bli spist som gjelder.

Bonnier driver bredt med medier i Sverige. I Danmark eier JP/Politikens hus tre store aviser, forlag og tidsskrifter. Schibsted har mulighet til å ekspandere ut over avisverdenen. De eier både Aftonbladet og Svenska Dagbladet. I Danmark er det neppe aviser de er interessert i. Tar de over Polaris, får de svenske Stampen, et av Sveriges ledende aviskonsern, med på kjøpet.

Tapt 60 millioner

Schibsted har tapt rundt 60 millioner kroner næringslivsjournalistikken i E24 de siste tre årene. Det kunne ha vært lønnsomt å kjøpe NHST med Dagens Næringsliv.

Hadde Schibsted kjøpt et av de tre store norske forlagene, hadde vi fått en ny dynamikk i bokmarkedet. Å ha et forlag med rettigheter i porteføljen kan være av interesse om en vil satse på lyd.

Podimo er et dansk selskap som satser på strømming av bøker og podkaster. De har nå 200 ansatte og opererer i 20 land. Schibsted har etablert PodMe. I løpet av tre år har de rukket å tape over 80 millioner kroner. Et alternativ til å satse alene, er å sjekke om det er mulig å kjøpe seg inn i Fabel.

Danskene forsøker seg også på det norske markedet for nisjemedier. I Danmark har de hatt suksess med Alltinget, en politisk nettavis som dekker et tjuetalls politikkområder. Analysemagasinet Mandag Morgen inngår også her.

Altinget har også etablert seg i Norge og satser på egne abonnement for Arbeidsliv, EU/EØS, Forsvar, Helse, Klima og energi og Løvebakken. De har alt tapt 13,6 millioner kroner og så langt er ikke inntektene mer enn 2,6 millioner kroner. Nylig fikk de avslag på søknaden om pressestøtte. Danske Alrow Media må være forberedt på å hive innpå noen titalls millioner før de kan oppnå lønnsomhet, om de noen gang vil lykkes med det.

JP/Politikens Hus satser

Danske JP/Politikens hus, som har overtatt Kagge og Stenersens forlag, har via merkevaren Watch satset tungt på nisjemedier. De har etablert FinansWatch, EiendomsWatch, AdvokatWatch, EnergiWatch, MedWatch, HandelsWatch og MatvareWatch. De har nå 44 ansatte. Etter tapet i fjor på 29 millioner kroner, har de et samlet tap i Norge på rundt 60 millioner kroner.

Både Altinget og Watch Medier satser på abonnement som koster en del. De vil etter hvert erfare om det er vanskeligere å lykkes med å selge dyre abonnement til ulike nisjer i Norge enn i Danmark. Sannyligvis vil de lykkes i noen nisjer, men må gi opp andre. JP/Politikens hus har i alle fall den kapital som kreves for å slå igjennom i markeder med stor konkurranse.

Det er delte meninger om norske eierskap i norske medier er viktig. Trond Giske mente det var det da han var kulturminister og forsøkte å hindre at danskene fikk kontroll over TV2.