Makt til rødt

Rødt vil ha revolusjon, men de er ikke enige om de skal kalle seg kommunister.

Landsmøtet for tre år siden bestemte seg for å beholde henvisningen til kommunisme i programmet. Det blir omkamp på landsmøtet til helgen.

Uansett hva som blir resultatet av denne avstemningen, har Bjørnar Moxnes lykkes med å «avkommunistisere» Rødt.

Moxnes snakker om en demokratisk revolusjon med et klasseløst samfunn, og han svinger pisken mot kapitalismen og alt dens vesen.

I landsmøtetalen i dag undestreket Moxnes nødvendigheten av å fornye partiet.

Moxnes er lite opptatt av å grave fram det som måtte være av interesse fra sosialismens rikholdige ideologi. Han tar sitt utgangspunkt i de sakene som dukker opp på den politiske dagsorden.

Han er raskt ute med tydelig tale, og dagen etter kan han være på banen igjen med et forslag til vedtak.

Slik får han legge premisser for debatten selv om forslaget ikke har mulighet for å bli vedtatt.

Han vant imidlertid fram med mistillitsforslaget mot Sylvi Listhaug i fjor.

Mens de andre partiene trenger prosesser for å finne ut av hva de skal mene, kan lederen for enmannspartiet Rødt skyte fra hofta. Rødt er en mygg. Det skulle en ikke tro ut fra mediedekningen.

Moxnes sier til Dagsavisen i dag at han vil endre inntrykket av Rødt som et enmannsparti. Det vil han ikke klare, for det er det Rødt faktisk er.

Kommer de over sperregrensen og får flere mandater, gir det større muligheter for andre i partiet å bli synlig.

Carl I. Hagen drev fram Frp. Trygve Slagsvold Vedum har dobbelt oppslutningen om Sp. Forklaringen ligger ikke i deres personlighet og måte å lede partiet på. En god partileder fører ikke nødvendigvis et parti oppover. Det er politikken som avgjør. Det er politikken velgerne vil ha. De kan leve med ulike partiledere.

Bjørnar Moxnes, Carl I Hagen og Trygve Slagvold Vedum har det til felles at de raskt ser det populistiske potensiale i en sak, er kjappe på ballen, snakker tydelig og framstår som folkelige.

De treffer velgerne ved å spille på deres misnøye. Samtidig representerer de at alternativ til den utviklingen vi ser under den sittende regjering.

Rødts nestleder, Marie Sneve Martinussen, hører vi ikke mye til, naturlig nok. I dag kommer hun til orde i Nationen der hun hevder at det er et opprør på gang i befolkningen mot en del store reformer og avtaler der Senterpartiet og Rødt står veldig på linje.

Det har hun rett i. Rødt og Sp har endt opp som oppsamlingspartier for frustrerte velgere. Sp har imidlertid ingen interesse av å bli omfavnet av Rødt.

Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum har sagt at det er utelukket å ha Miljøpartiet De Grønne og Rødt med i en regjering. Sp ser helst at de blir så store og SV så små at de kan danne regjering kun med Ap.

Det er lov å drømme.

Rødt han ingen planer om å tre inn i en regjering. Deres drømmeposisjon er en rødgrønn regjering fra 2021 som er avhengig av deres stemmer for å få flertall.

SV ligger omtrent tre prosent foran Rødt på meningsmålingene. Det er så pass godt sig i Rødt-båten for tiden at de kan nærme seg SV. Hvis Rødt legger seg mer mot sentrum, kan vi få en debatt om velgerne mener vi tenger to partier på venstresiden.