Makten utenfor regjeringen

Etter at den røde blokken med Socialdemokratiet i front vant valget i Danmark, har Mette Fredriksen i tre uker forsøkt å stable på beina en regjering med henne som statsminister. Det har ikke vært enkelt når utgangspunkt har vært at Sosialdemokratiet danner regjering alene med støtte fra de tre andre partiene i rød blokk. Radikale Venstre, som har vel en prosent høyere oppslutning enn Enhetslisten og Socialistisk Folkeparti, har også vært klare på at det er den beste løsningen. De er ikke like sugne på regjeringsmakt som de mindre partiene her til lands.

Mette Fredriksen har et solid flertall bak seg. Rød blokk har 91 og den blå blokken 75 representanter. Sjansen for at et rødt parti skal bryte ut og sørge for at de blå kommer til makten er bortimot ikke-eksisterende. Mette Fredriksen kan sette seg godt til rette i statsministerstolen. Hun vil bli sittende i fire år.

Når de fire partiene på rød side ikke danner regjering sammen, skyldes det at avstanden mellom dem er for stor. Mediene meldte i går at Fredriksen slet med å finne løsninger som kunne samle de fire partiene. Men seint i går kveld kom gjennombruddet. De er enighet om en avtale som skal danne grunnlaget for regjeringens politikk. Mette Fredriksen vil ikke legge fram en regjeringserklæring ut over den avtalen som er inngått. Hun legger opp til at regjeringsveien videre blir til mens de går.

For Mette Fredriksen er det et stort pluss at hun kan velge statsråder og sentrale medarbeidere fra eget parti. Det vil gi et internt løft å kunne sende så mange egne politikere inn i regjeringskorridorene. Det burde være muligheter for Socialdemokratiet å øke sin oppslutning når de kan stå fram som landets ledende styringsparti.

Mette Fredriksen har ikke ønsket seg en flertallsregjering. Hun har hele tiden framholdt at en mindretallsregjering er å foretrekke. Hun velger altså en annen styringsmodell enn Erna Solberg. Solberg har gjentatte ganger understreket fordelen med en flertallsregjering.

For Erna Solberg har det ikke vært et alternativ å danne regjering alene. Grunnen er at Frp har gjort det klart at de vil være med i en regjering de skal gi sin støtte til. Hadde Radikale Venstre sagt som Frp, at de vil ha direkte regjeringsmakt, kunne Fredriksen endt opp med samme strategi som Solberg.

Radikale Venstre, Socialistisk Folkeparti og Enhetslisten har sikret seg betydelig politisk innflytelse. De har samtidig frihet til å kjøre fram egen politikk med full styrke. Til slutt må de inngå kompromisser og finne løsninger som de fire partiene kan leve med. Det regner de med at velgerne har forståelse for når partiene har kunnet fronte sine primærstandpunkter.

Det var denne modellen Venstre og KrF valgte i forrige periode. Det var ingen suksess. For tiden virker det som regjeringsdeltagelse er enda mindre vellykket. Venstre og KrF har sikret seg mer makt, men færre velgere.

Det er sjanser for at Erna Solbergs regjering vil ryke til høsten. Det vil ikke handle om bompenger isolert sett. Driveren ut av regjeringen for Frp vil være ønsket om å få større armslag for å markere egenart og egne primærstandpunkter. Det er denne strategien Radikale Venstre har valgt i Danmark.

Ryker Frp ut, kan Erna Solberg enten gjøre som Mette Fredriksen, danne en regjering kun bestående av Høyre. Svakheten med denne strategien er at hun ikke kan være trygg på å få med seg Frp i saker hun mener er viktige.

Erna Solberg er opptatt av å holde sammen den flertallsregjeringen hun har klart å stable på beina. Det vil ikke være Venstre og KrF imot om Frp trekker seg ut og de får regjere sammen med Høyre. Det har de drømt om i årevis. Det er Frp neppe interessert i.

Mette Fredriksen lar seg ikke imponere over Erna Solbergs regjeringsmodell. Det spørs om de borgerlige eller de rødgrønne her til lands vil fristes til å kopiere Mette Fredriksens måte å styre på. Det kan gå betydelig bedre enn pessimistene tror. I det minste får vi en demonstrasjon på at makten ligger i Folketinget, ikke i regjeringen.