Mangel på beslutninger

Angela Merkel både vant og tapte. Hun fortsetter som forbundskansler, men Kristeligdemokratene (CDU/CSU) gikk tilbake åtte prosent. Det var ikke mer enn 20 prosent av velgerne som ga sin stemme til Sosialdemokratene (SPD). Partileder Martin Schultz svarte med å gjøre det klart at de ikke lenger vil delta i en koalisjon ledet av Merkel. SPD blir et renskårent opposisjonsparti. De kommer til å velge samme strategi som Arbeiderpartiet her hjemme har varslet, kjøre hardere på egen politikk og spenne beina under regjeringen så godt det lar seg gjøre.

Angela Merkel vil neppe forsøke å lede en mindretallsregjering. Hun vil etter alt å dømme danne regjering med fridemokratene (FDP) og De grønne. Det betyr at Tyskland vil skjerpe klimapolitikken og drive i grønn retning. Det er det minste problemet for Merkel. Verre er det at FDP varsler at de vil sette bremsene på når det gjelder en tettere integrering i EU.

Begeistret over Macron

I Brussel ble de overbegeistret etter at Emmanuelle Macron vant valget i Frankrike. Sterkere samarbeid i Europa og «mer union» i EU er hans fanesak. Etter at Storbritannia sa nei til EU og EU-motstanden vokste seg sterkere i Europa, har EU ligget lavt med planer om en sterkere union. EU-kommisjonens president, Jean-Claude Juncker, hentet for kort tid siden «unionsvisjonene» fram fra skuffen igjen. Når Storbritannia er ute av EU, er det bare å kjøre på og få fullført «unionsverket». Det vil ikke FDP. De er opptatt av hva som er i Tysklands interesse, og det er å sikre seg at Tyskland ikke må ta ansvar for flere EU-lands elendige økonomi. De får ordne opp selv, i Hellas, Italia og Frankrike, for eksempel. Dermed kan det bli status quo i EU. I praksis betyr det tilbakeskritt for EU.

Den store oppslutningen Alternativ for Tyskland (AfD) fikk i valget gir dem ikke politisk makt. Likevel vil de få innflytelse, fordi de med stor kraft vil gjøre seg gjeldende i den politiske debatten. De vil kjøre fram Tysklands interesser – og mener det står i motsetning til det EU er opptatt av.

EU trenger avklaring. Framfor klare beslutninger ligger det nå an til at de må drive videre i uklarhet. Når Angela Merkel får svekket beslutningskraft, vil det merkes i EU på flere områder.

KrF blir utenfor

I det norske Stortinget er nå bortimot avklart at KrF skal innta rollen som opposisjonsparti uten en forpliktende samarbeidsavtale med regjeringen. Trine Skei Grande sier hun er åpen for å gå inn i regjeringen uten KrF. For Venstre er det gode grunner til å gå inn i regjeringen selv om de ikke får stort politisk gjennomslag.

Carl I. Hagen var raskt ute med å skyte ned tanken om at Venstre kan slippes inn i regjeringen selv om KrF blir stående utenfor. Først skal da Vestre får gjennomslag for sine saker. Deretter skal KrF komme med sine krav, og Stortinget skal fatte det endelige vedtaket. Det kan koste mange milliarder å få med seg Venstre og KrF i en tid hvor det er behov for strammere økonomisk styring.

De neste fire årene må det fattes flere tøffe beslutninger enn i forrige fireårsperiode – og det i en situasjon hvor regjeringen som beslutningsforum er svekket. Faren er stor for at korsiktigheten vinner over langsiktigheten, vanskelige og upopulære beslutninger skyves på av to nerveslitte partier som så vidt ligger over sperregrensen og at det offentlige forbruket dermed blir for høyt.

Demokratiet er ikke den mest effektive styringform. Det vil vi få rikelig demonstrert. Demokratiet er derimot den styringsformen som skaper stabilitet over tid. Vi er prisgitt demokratiet – og må leve med dets sterke og svake sider.