Massakre på små og svake bedrifter

En kan få inntrykk av at det offentlige har tenkt å bli meget vennligsinnet overfor bedrifter som sliter som følge av koronakrisen.

Skinnet bedrar. Det offentlige kommer til å oppføre seg som de alltid har gjort om de ikke får beskjed om noen annet.

Skylder en bedrift noen titusener i moms eller arbeidsgiveravgift, nøler ikke staten med å slå en bedrift konkurs. De vurderer ikke fram og tilbake som en privat kreditor kan gjøre.

Det er kostander forbundet med å slå en bedrift konkurs, i alle fall noen titusener. Og hvor mye kan en privat kreditor regne med å få igjen om en slår bedriften konkurs? Det er ikke lett å si.

Staten forlanger penger på konto eller kroken på døra. Her brukes det ikke skjønn. En regel er en regel.

Andre land har ordninger med konkursbeskyttelse. Vi trenger noe i den retning når vi skal møte konkursspøkelse midt på lyse dagen i kjølvannet av koronakrisen.

Statene har gitt betalingsutsettelse for skatter og avgifter, senket arbeidsgiveravgiften og stilt milliarder til disposisjon som bankene kan låne ut til de bedrifter med likviditetsproblemer.

De milliardene staten stiller til disposisjon, gjør at bankene kan avvike egne regler for sikkerhet knyttet til lån.

Men bankene skal ikke operere med bind for øynene og gi lån til alle som ber om det. De skal studere bedriftens soliditet og levedyktighet på sikt før de gir lån.

En bedrift som bare så vidt har klart å holde hodet over vannet, knapt har tjent en krone og hvor kassen er tom, vil få nei fra banken med mindre det kan sannsynliggjøres at det skjer noe i markedet som gjør at bedriften vil tjene penger framover.

Bankene er ikke allvitere. De kan ta feil om en bedrifts muligheter. De er også bedre på historie enn framtid. Dessuten skal et lån betale tilbake. Hvis inntjeningen var dårlig før krisen, må den bli bedre etter for at kriselån skal kunne betales tilbake.

Det som kan knuse en bedrift som ikke får nyte godt av statens krisekapital formidlet gjennom bankene, er betalingen av skatter og avgifter.

Mange små og svake bedrifter vil trenge tid på å få betalt det de skylder staten. De store som får likviditetslån vil klare det.

Mange små og svake bedrifter kjemper en kamp mot klokka. Strekker koronakrisen seg ut i tid, vil de bukke under.

Noen av disse bedriftene ligger i kommuner som har innført egne, strenge koronaregler som hindrer bedrifter å få de varer og den arbeidskraften de trenger.

Tap av arbeidsplasser vil gi betydelige tapte inntekter til kommunene. Det vil de ikke få kompensert for med økt støtte fra staten. De må kutte i egne budsjetter for å kompensere for det inntektstapet som følger med at bedrifter går konkurs.

I et normalår går mellom 3 – 5000 bedrifter konkurs. Om det vil doble seg, tredoble seg eller bli enda verre enn det i år, er umulig å si.

Det vi kan si, er at tusenvis av små og svake bedrifter har behov for en konkursbeskyttelse. En bedrift som aldri har gjort det spesielt bra og som går konkurs, vil neppe kunne vekkes opp fra de døde.

Regjeringen har på gang en vurdering av endringer i gjeldsordningsloven for privatpersoner.

Det er behov for å vurdere endringer i lovgivningen som gir bedrifter mer pusterom når kreditorene melder seg.

Noen endringer bør gjøres permanent og gjelde for alle typer kreditorer.

Staten bør på sin side vurdere sin egen praksis med raskt og effektivt å slå selskaper konkurs. Det er dårlig samfunnsøkonomi å ikke gi bedrifter mulighet for å komme seg over kneika.

I teorien er det slik at når en svak bukker under, står en sterkere klar til å overta.

Slik er det ikke i praksis, ikke minst i mindre kommuner og tettsteder. Det er større sjanser for at en svak bedrift som bukker under, betyr tap av arbeidsplasser på lang sikt – og utbetaling av arbeidsledighetstrygd som langt overgår de skatter og avgifter bedriften ikke fikk innbetalt til riktig tid.