May viker ikke

Fredag var det et langdrygt krisemøte i den britiske regjeringen. Statsminister Theresa May måtte ha et klart mandat for forhandlingene med EU. De kom til en slags enighet, virket det som. Den skulle ikke vare lenge.

Søndag kveld gikk brexit-minister David Davis av. Han fant ut at han ikke kunne gå for den brexit-strategien Theresa May hadde snekret sammen. Et døgn seinere ga utenriksminister Boris Johnson beskjed om at heller ikke han ville slå følge med May videre.

De tror ikke på Mays «myke brexit». De vil ha en hardere linje i forhandlingene med EU og avviser å tilpasse seg EU for å få tilgang til det indre marked.

Når to såpass sentrale personer i regjeringen og i det konservative partiet trekker seg, skulle en kanskje tro May ville stoppe opp og legge om kursen. Intet tyder på det. Hun kjører videre, oppsatt av å følge den strategien som er lagt. Jeremy Hunt er alt i gang som ny utenriksminister. Dominic Raab har erstattet Davis.

Mediene spekulerer i om Boris Johnson eller en annen vil forsøke å overta Mays posisjon. Det kan godt være, men det vil ikke May ta hensyn til. Det avgjørende for henne er å drive brexit-prosessen videre. Hun er alt på etterskudd. Nå må hun ha framdrift.

Når uenigheten går så dypt og det er virker som om det er umulig å samles om et kompromiss, er det to velkjente metoder som benyttes innen politikken. Man kan enten droppe hele saken, eller utsette den.

For May er begge metodene uaktuelle. Avtalen med EU er sagt opp. Det er ikke mer enn åtte måneder til Storbritannia er ute av EU. Det er en voldsom mengde spørsmål som må avklares. Noen av hennes kritikere mener hun like godt kan kaste kortene med en gang. De tror ikke hun klarer å forhandle fram en avtale som britene kan leve med.

De som er imot brexit, og det er ikke få, gjør nå et framstøt for å få parlamentet til å sette en strek over folkeavstemningen der 52 prosent stemte for brexit. De vil ha en ny folkeavstemning. For May er det uaktuelt. Hun gjentok i går at den regjeringen hun leder, er opptatt av å gjennomføre det et flertall av folket ønsker.

Kommentatorer og eksperter overgår hverandre i å beskrive May som svekket, at hun mangler autoritet og at regjeringen hun leder, kan falle sammen som et korthus. Det er for såvidt riktig. Theresa May vet bedre enn noen at det er sant. Hun kan bare ikke gjøre noe med det.

Hun har i lang tid tillatt at hennes ministre offentlig har gitt uttrykk for ulike meninger om brexit. Nå krever hun samstemthet utad.

– Som jeg orienterte om fredag, så krever den enigheten vi oppnådde, full kollektiv støtte fra regjeringen. Hvis du ikke lenger er i stand til å gi den støtte vi trenger for å sikre en avtale i Storbritannias interesse, så er det riktig av deg å tre av, skrev hun som svar på brevet der Johnson meldte at han ville trekke seg.

Nå strammer hun tøylene. Den som ikke offentlig slutter seg til hennes syn, har ingen plass i hennes regjering. Hun godtar ikke lenger tvil om hva regjeringen mener om brexit. Hva de mener i det konservative partiet, kan ikke hun gjøre noe mer. Her råder demokratiet.

May hadde selvsagt ønsket seg sterkere støtte, men det har hun altså ikke. Det hun har, er regjeringsmakten. Derfor fortsetter hun ufortrødent videre selv om hun bombarderes med kritikk fra alle hold. Hun faller ikke av stolen av den grunn. Diskusjonen om hun er den rette til å lede Storbritannia har pågått siden hun ble valgt til å overta etter David Cameron. Ingen utfordrere har dukket opp. Sannsynligvis vil det ikke skje, fordi det ikke er noen andre et flertall klarer å samle seg bak.

Det er ikke grunnlag for å hevde at Theresa May har truffet planken med sin strategi for forhandlingene med EU. Hun har imidlertid lagt seg på en linje som kan føre til at Parlamentet godtar den avtalen hun makter å få forhandlet fram. May har havnet på en sentrumsløsning. Hun tar hensyn til at en stor del av befolkningen ønsker å være i EU. De vil ikke at Storbritannia skal ha størst mulig frihet til å gjøre som de selv vil. De vil ha forpliktelse og samarbeid.

Theresa May setter nå alt inn på å få fram en avtale med EU hun mener kan få flertall i Parlamentet. Alternativet er at Storbritannia går ut av EU uten noen avtale. Det vil være dramatisk. Det vil Theresa May neppe godta. Da får andre ta ansvar.

Neste uke kan det være slutt for Theresa May som statsminister- eller hun kan bli værende i Downing Street nr 10 i årevis. Ingen vet om May skriver seg inn i historien som en statsminister som gjorde et hederlig forsøk og mislykkes eller som en statsleder som maktet det umulige, å få i land en avtale som både Storbritannia og EU kan godta.