Medlemsras etter kirkelig olje-nei

I midten av november vedtok Kirkemøtet i Den norske kirke å gi støtte til kravet om stans i oljeletingen.

Flere borgerlige politikere, med Sylvi Listhaugs i spissen, var raskt ute med å be kirken holde seg unna poltikken og holde på med det de har god greie på.

Dagen etter vedtaket kunne Nettavisen melde at 434 hadde meldt seg ut av kirken.

Nå presentere Vårt Land oppdaterte tall fra Kirkerådet som viser at de i løpet av en uke har mottatt totalt 1.724 utmeldinger i perioden 17. til 23. november.

Til sammenlikning meldte 2.600 seg ut hele november i 2020, mens 1.400 meldte seg ut samme måned i 2019.

I fjor var det 12.000 medlemmer som meldte seg ut. Det er i og for seg ikke sjokkerende tall når kirken har over 3,7 millioner medlemmer. Men strømmen av utmeldelser er svakt økende.

Det som er større grunn til bekymring for kirken er at færre døper barna sine, flere dropper en kristen begravelse og antallet som gifter seg i kirken synker.

Den norske kirkes posisjon som folkekirke svekkes år for år.

Det er etter hvert blitt mer vanlig i offentligheten å plassere Den norske kirke på politikkens venstreside. I Aftenposten bruker kommentator Frank Rossavik betegnelsen «SV-kirken».

Lederen for biskopene, preses Olav Fykse Tveit, sier til Vårt Land at han ikke er bekymret for at mange har meldt seg ut etter kirkemøtets vedtak om klima og oljestans.

– Det er naturlig at vedtaket som ble fattet på Kirkemøtet avstedkommer noen reaksjoner av denne typen. Samtidig er det viktig for oss å være tydelige på at kirken ikke ser på dem som jobber i petroleumssektoren i Norge som et problem. De gjør en svært stor innsats for verdiskaping for det norske samfunnet, sier Tveit til avisen.

Det gjør neppe inntrykk blant oljearbeiderne og i LO.

Han viser til at kirken har mistet medlemmer også etter tidligere vedtak. 800 meldte seg ut da Kirkemøtet vedtok liturgien som gjør det mulig for homofile å gifte seg i Den norske kirke.

Vedtaket om oljestans er kun et lite element i en omfattende uttalelse om kirkens engasjement for å få ned klimautslippene. Uttalelsen ble vedtatt nesten enstemmig i Kirkemøtet.

Medlemmene i Den norske kirke må altså forholde seg til at det er bred enighet i kirkens lederskap om at kirken skal ha meninger om oljestans. Kirken legger seg på samme linje som MDG, SV, Venstre og KrF.

Det er ikke flertall i befolkningen for å stanse leting og produksjon av olje nå.

Det er positivt at kirken ikke lar seg styre av folkemeningen. Men kirken har skaffet seg et problem når en i økende grad oppfattes som en politisk aktør på venstresiden.

Folk flest, herunder de fleste politikerne, forventer at kirken aktualiserer Bibelens budskap. De forstår null og niks hva det har med oljeleting å gjøre.

Det er et politisk spørsmål, og det er uenighet mellom partiene om hvilke tiltak som fører til at de globale utslippene går ned.

Regjeringen frykter andre land øker sin produksjon av olje og gass om Norge innfører oljestans. De argumenterer også med at Europa vil trenge gass fra Norge for å kunne avvikle kullkraftverkene raskere.

Fagfolk og politikere står mot hverandre. Kirken har ingen spesiell kompetanse for å avgjøre hvem som har rett. Det følger heller ikke av Bibelen eller det vi kan kalle et kristent verdigrunnlag at vi må stanse oljeleting i dag.

Kirken selv hevder de mener dette ut fra sitt verdigrunnlag. Slik fortoner det seg for de som er innenfor. De som er utenfor rister på hodet om de ikke er enige.

Den norske kirke oppfattes i økende grad som en politisk aktør selv om de sier de ikke ønsker å være det.

De vil bare være kirke. Vel og merke en kirke som forsøker å oppleves som relevant ved å henge seg på de sakene som politikerne baler med.

Om tanken er god, kan resultatet bli det motsatte.