Menn som velger galt

Politikerne strever vettet av seg for å få menn og kvinner til å følge den malen de har trukket opp for dem. Kravet er full likestilling. Menn og kvinner bør gjøre og velge mest mulig likt når det gjelder jobb og i forhold til barn. Alle barna bør i barnehage når de fyller et år slik at både mor og far kan jobbe full stilling uansett hvor mange små barn de har. Og hvis livet blir for hardt med begge i full jobb, bør både mor og far redusere sin arbeidstid likt. Har de godt med gryn og stort hus, kan de skaffe seg au pair eller kjøpe seg annen hjelp til barnepass og husarbeid.

Utgangspunktet for politikerne er at menn og kvinner helst vil og bør være i lønnet arbeid på heltid. Det er bedre å være på en dønn kjedelig jobb enn å jobbe deltid for å kunne få være hjemme med små barn. Barn har det best i barnehage, ifølge den rådende politiske oppfatning. For noen uker siden hadde Dagsrevyen et innslag om en førskolelærer som ikke orket å jobbe i barnehagen lenger, fordi de minste barna ikke har det bra. Politikerne svar er at de har vedtatt at små barn skal ha det bra i barnehagen.

Det politiske målet på sikt er at svangerskapermisjonen skal deles likt mellom mor og far. Hvis far ikke tar ut sin del, mister de retten til permisjon. Da må de sende barnet i barnehagen, finne andre ordninger eller mor må være hjemme uten lønn. Hun skal heller ikke kunne få kontantstøtte.

Så langt er ikke politikerne rede til å gå nå. De samler seg om en tredeling. Mor skal maksimalt kunne få 9 måneders permisjon med lønn.

Problemet er at det politikeren vil, ikke samsvarer med det de fleste menn og kvinner føler. Det første året har mor et sterkere emosjonelt forhold til et barn enn far. Mange mødre, ikke alle, vil derfor være mest mulig sammen med barnet sitt. De vil heller det enn å begynne i jobb igjen tidligst mulig. De hadde gjerne vært hjemme et helt år med barnet hvis det var mulig å dele permisjonen fritt.

For menn er det motsatt. Mange menn, ikke alle, elsker jobben og synes det er et offer å måtte velge bort jobb for å passe egne barn. De snakker ikke høyt om det. Karl Ove Knausgård har i Min kamp treffende beskrevet hvordan menn kan føle det. Problemet er ikke at arbeidsgiver rynker på nesen når menn varsler at de skal ha pappaperm. Problemet er mannen, ikke arbeidsgiveren.

Menn endrer seg. Det går riktig vei. Menn tar i dag mye mer ansvar for små barn enn de gjorde for noen tiår siden. Men det er langt igjen før det er naturlig for menn og kvinner å velge det samme når det gjelder barn og jobb.

Høyre og Frp mente tidligere at det beste er at familiene selv finner ut av hvordan de vil fordele permisjonene. Vi har kommet så langt at menn ikke må tvinges til å ta sin del av omsorgsansvaret, mente de. Der tok de feil. Mange menn må tvinges. Derfor blir det fra sommeren av en tredjedel på mor, en tredjedel som de kan velge fritt og en tredjedel til far. Det blir helt sikkert flere fedre som tar ut mer permisjon. Da blir politikerne fornøyd.

Det er fint lite ut over det å endre loven likestillingsminister Linda Hofstad Helleland kan gjøre for å få menn og kvinner til å føle og handle slik hun vil. Men litt kjeft kan da ikke skade, tenker hun. Mandag ba hun derfor arbeidsgivere å skjerpe seg i et intervju i Dagens Næringsliv. Hva denne skjerpingen skal gå ut på, er uklart. Sjefen i NHO, Kristin Skogen Lund, mener det ikke er grunnlag for å kritisere arbeidsgiverne. De legger til rette for at menn skal kunne få tatt ut den permisjonen de har rett på.

Tredelingen av permisjonen når en får barn, har bidratt til at menn har endret adferd. Det politikerne har vedtatt, virker. Slik er det også med loven om 40 prosent kvinner i styrene for allmennaksjeselskaper. Det har gitt resultater i styrene, men i liten grad når det gjelder rekrutteringen av kvinnelige ledere på høyt plan i bedriftene. Det går riktige veien med hensyn til kvinnelige ledere i næringslivet, men det går sakte. Og utviklingen går like fort i land som ikke har innført kjønnskvotering i styrene.

Da regjeringen reduserte den obligatoriske fedrekvoten fra 14 til 10 uker, endte det med at menn tok ut mindre permisjon. Lind Hofstad Helleland sier nå at hun er skuffet over norske menn. De velger ikke slik hun vil uten at de i lovens form blir tunget til det. Hvis familien fritt kunne disponere 12 måneders permisjon, frykter politikerne at kvinner ville tatt ut det meste. Det tar politikerne aldri sjansen på.

Tiltak for økt likestilling har topp prioritert i alle de politiske partiene. Derfor ligger det også an til at kontantstøtten blir vraket, men mindre KrF setter foten ettertrykkelig ned. Begrunnelsen for å avvikle kontantstøtten er at det er en ordning stort sett kun kvinner, og først og fremst innvandrerkvinner, benytter seg av. Politikerne regner med at kvinner vil skaffe seg jobb og sende barnet i barnehagen når kontantstøtten forsvinner. Det spørs. Faren er stor for at en god del av dem vil ende på sosialhjelp eller at vrakingen av kontantstøtten vil gi utslag på statistikken over fattige.

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt

Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.

---