#metoo-straff i Frp og Høyre

Et aldri så lite #metoo-påskeopprør ble utløst i Frp før påskestillheten la seg over landet. 30 tillitsvalgte i FpU og Frp stilte seg bak et opprop der de protesterer mot partiets konklusjoner i en #metoo-sak. Organisasjonsutvalget konkluderte med at Kristian Eilertsen, som er kandidat til vervet som første nestleder i FpU når ungdomspartiet holder landsmøte neste helg, har brutt partiets rettingslinjer. De har gitt ham en advarsel, men mener ikke de forhold han er anklaget for er alvorlige nok til at han bør fratas verv.

Valgkomiteen i FpU har foreslått at Andreas Brännstatröm tar over etter Eilertsen som første nestleder, mens et mindretall i komiteen vil at Eilertsen skal fortsette i vervet.

Det Eilertsen er anklaget for handler i hovedsak om episoder da han var formann i Troms FpU, før han ble nestleder i FpU. Han skal ha blitt konfrontert med kritikken og endret oppførsel. Andre betviler det.

«Det har for lenge vært en kultur for at så lenge man er ansett for å være et såkalt politisk talent, så er det fritt frem til å bryte retningslinjer uten reelle konsekvenser» heter det blant annet i oppropet.

Organisasjonsutvalgets leder Helge André Njåstad mener Eilertsen har beklaget sin oppførsel, endret atferd og at det ikke er grunnlag for noe annet enn en advarsel.

– Tillitsverv er ikke noe man har til evig tid, man må gjenvelges. Da er det organene som velger deg, som må avgjøre om man får nye perioder, sier Helge André Njåstad til NRK.

Flere kommentatorer kastet seg over tastaturet så snart saken ble kjent og skrev «Frp lærer aldri»-artikler. Det er en forhastet konklusjon. Frp har behandlet #metoo-varslene på en tilfredsstillende måte og konkludert med å gi Eilertssen en advarsel. Det er en straff. Det kan ikke være slik at den eneste akseptable reaksjon i #metoo-sammenheng er at en tillitsvalgt skal fratas alle sine verv.

Njåstad har et godt poeng. Tillitsverv handler om tillit. Eilertsen må oppføre seg på en måte som gjør at han er tilliten verdig. Eilertsen har muligheten for å kommentere saken i håp om å overbevise flere som er i tvil om de skal stemme på ham.

Nå får demokratiet i FpU ordne opp. Hvis flertallet ikke vil ha Eilertsen som nestleder, må han forholde seg til det. Blir han valgt, vet han at en god del i partiet er kritiske til ham. Det forplikter til å opptre på en måte som virker samlende.

#metoo-saker må behandles som andre saker som handler om brudd på partiets regelverk. Reaksjoner må avveies i forhold til alvorlighetsgrad, antall, om det er rimelig enighet om hva som har skjedd og hvor lenge det er siden. Høyre traff ikke planken da de konkluderte med hvilken straff Kristian Tonning Riise skulle få. Det er rimelig at han er fratatt sine tillitsverv. Partiledelsen gikk imidlertid langt å konkludere med at hans politiske karriere er over. Det er over tre år til prosessen med å nominere kandidater til stortingsvalget starter. Tonning Riise kan ikke utelukkes. Det er de tillitsvalgte som avgjør.

Høyre har også bestemt at Tonning Riise ikke skal møte på partiets landsmøte. Det er en overreaksjon. Det er ikke nødvendig å holde Tonning Riise i bur. Han er ikke i sine lyster og drifters vold. Han kan oppføre seg. Han har lært. På landsmøtet vil han være mer sjokkskadet enn kjepphøy.

Tonning Riise er valgt som stortingsrepresentant. Det vervet skal han kunne utføre på lik linje med andre som har fått velgernes tillit. Å delta på landsmøtet til det partiet en representerer, er bortimot en plikt. Ved å nekte Tonning Riise å delta på landsmøtet, svekker de hans mulighet for å representere velgerne som står bak ham.

I vår populistiske kultur der folkedomstoler spretter opp som paddehatter på sosiale medier og de tradisjonelle mediene henger seg på med krav om skyld og straff, er grunnlovens bestemmelser om at man er valgt for fire år for å representere velgerne på Stortinget, et fremmedelement. Det er uttrykk for en prinsipiell tekning som har dårlige vekstvilkår i vårt kortsiktige aksjonsdemokrati der det gjelder å kvitte seg med skyldige. Hadde det vært opp til folk flest i det mediedrivet #metoo har skapt, hadde Kristian Tonning Riise, Ulf Leirstein og Trond Giske blitt kastet på hodet ut av vår nasjonalforsamling.

Giske har ikke erkjent at han har gjort seg skyldig i seksuell trakassering og har reagert sterkt på prosessen som ble satt i gang mot ham. Presset for at han skulle trekke seg som nesteleder, ble etter hvert så sterkt at han ikke kunne stå imot.

Et alternativ i Giskes tilfellehadde vært at partiledelsen hadde respektert landsmøtets valg, latt ham fortsette som nestleder, men fratatt ham rollen som finanspolitisk talsperson. Dette er et tillitsverv Stortinget har gitt ham.

Det er betenkelig at underordnede organer overprøver valg som foretas av det øverste organ i et parti. Det har skapt en ubalanse i ledelsen av partiet. I en spørreundersøkelse som Ipsos har utført for Dagbladet, sier 27 prosent av Ap-velgerne at partiets ledelse er blitt svakere uten Trond Giske. For velgere generelt er tallet 42 prosent. 33 prosent av de spurte mener ledelsen i partiet er styrket etter at Giske trakk seg som nestleder, mens 42 prosent mener at den svekket. Blant partiets velgere, er det 54 prosent som mener ledelsen er styrket.

Det er altså mange partiledelsen ikke har fått med seg i prosessen mot Giske selv om han ble unisont fordømt i mediene i ukevis.

Giske har valgt å ligge lavt. Det kan ha med hans egen motivasjon å gjøre. Det kan også være han nøkternt konstaterer at tiden ikke er inne for å komme sterkere på banen igjen. Den gamle EU-motstanderen Giske ga i uken før påske støtte til 100 ordførere og LO som advarte mot Acer. Partiledelsen ville ikke høre på det øret. Denne saken er ikke død. Den kan bringe Giske ut av #metoo-tåken og tilbake på arenaen.

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt

Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.

---