Meyer bommet på egen makt

Siv Jensen sier hun gjerne svarer på spørsmål fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen. Hun vet hun har en god sak selv om Trond Giske stiller intrikate spørsmål og er overrasket slik det passer seg en opposisjonspolitiker å være. Det skulle bare mangle om ikke Giske og andre med ham mener, i etterpåklokskapens lys, å vite bedre enn den som står midt oppe i en konflikt hvordan den burde vært løst.

Dagen i dag er en god dag for Siv Jensen og en dårlig dag for Christine Meyer. I Dagens Næringsliv går LO og NHO ut med full støtte til Siv Jensen. «De var nødvendig å stoppe omorganiseringen», sier LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad. «At finansministeren reagerte som hun gjorde etter at SSB ikke var i stand til å tydeliggjøre hvordan samfunnsoppdraget skulle innfris var bra. Og det var nødvendig for å få ro rundt SSB, gjenopprette tilliten til SSB og ivareta samfunnsoppdraget til SSB», sier NHOs sjeføkonom Øystein Dørum. Det er som å høre Siv Jensen selv uttale seg.

Om det skulle ende med at Kontrollkomiteen innkaller til høring, vil hun utnytte støtten fra Bjørnstad og Dørum for alt den er verd. Hun vil fremstille seg selv som en handlingens kvinne som vet å sette foten ned når det må gjøres. Det blir ikke mye kraft i kritikken fra Ap når Siv Jensen har LO på sin side.

LO arrangerer gjerne fest på bakrommet. Hvem skulle tro at Siv Jensen effektivt sørget for å skrote planene for et SSB de ikke ville ha. De er som da det brant i Kardemommeby. Det var røverne som grep inn og slukket brannen. Siv Jensen har lite eller ingenting å frykte fra opposisjonen. Det er snarere en fare for at de bidrar til å styrke Siv Jensens stilling som en handlekraftig politiker om de fortaper seg i detaljer om hva som er blitt sagt og gjort. Spørsmålene fra Kontrollkomiteen er tynne saker.

Professor ved UIO, Geir Woxholth og professor Morten Kinander ved BI skriver i et innlegg i Dagens Næringsliv i dag at Siv Jensen ikke har opptrådt i strid med god forvaltningsskikk og at hun ikke har lagt et utilbørlig press på SSB-sjefen. Dermed har hun fått tilstrekkelig støtte fra juridisk hold. Jusprofessor Mads Andenæs hevdet i DN i går at Siv Jensens opptreden hadde skadet SSB, det politiske systemet og det norske samfunnet. Det skal en forestillingsevne utenom det vanlige til for å hevde Siv Jensen skader samfunnet. Andenæs argumenterer politisk, ikke juridisk. Da kan det han sier tas med en klype salt.

Noen synes de bør være kritisk til mest mulig av det som Frp-politikere sier og gjør. I Dagsavisen forsøker Hege Ulstein å få dette til å handle om at regjeringen har problemer med fri forskning. Flere fra opposisjonen forsøker å få det til å handle om at Siv Jensen driver styring av SSB på politiske premisser og at hun går så langt at hun vil bestemme hvilke forskere som skal jobbe med hva. Sett med Siv Jensens briller, er de i ferd med å dikte opp et eventyr. SVs Kari Elisabeth Kaski forsøker i Finansavisen i dag å gi Siv Jensen ansvaret for at omorganiseringen i SSB ikke ble vellykket.

Siv Jensen opptrer sikker i sin sak. Det kan hun gjøre fordi hun har visst hvor mye tid Finansdepartementet har brukt på å få Christne Meyer til å følge de råd og pålegg de har gitt. I går ettermiddag frigjorde de referater fra diverse samtaler.

«Departementet understreket igjen at virksomheten ikke bør foreta større endringer som foregriper Statistikklovutvalgets arbeid og tilrådinger. Samtidig må SSB sikre at kvaliteten på og leveranser til Stortinget og departementene, herunder at leveranser i henhold til modellkontraktene ikke svekkes som følge av eventuelle omorganiseringer», står det i referatet fra møtet 27. mars i år. I et møte 8. september heter det at «Finansdepartementet pekte på at risikorapporten som fulgte med halvårsrapporten gir inntrykk av at overordnet risiko er akseptabel. Samtidig kan den gi inntrykk av at risikoen er noe underrapportert. Særlig gjelder det risikoen knyttet til kompetanse og nøkkelpersonell i forbindelse med de store organisasjonsendringene som er i ferd med å gjennomføres». I tildelingsbrevet for 2017 til SSB står det at «vurderinger av eventuelle organisatoriske endringer av større omfang skal forelegges departementet på et tidlig tidspunkt i prosessen» og at «forskningsavdelingen i SSB bør konsentrere seg om økonomiske problemstillinger, herunder modellbaserte analyser av norsk økonomi».

Det stemmer ikke at Siv Jensen engasjerte seg i saken først da det ble kjent at Erling Holmøy ikke fikk fortsette som forsker og at det er forskning om innvandring som er rosinen i pølsen. Det har i over et halvt år handlet om det Finansdepartementet mener er SSBs kjerneaktivitet. Det har ikke noe med å blande seg inn i forskning å gjøre. Det er en eier og oppdragsgivers plikt å sørge for at SSB er i stand til å levere det de skal levere.

Christine Meyer hevder en hun nærmest fikk et tilbud fra departementet i en hemmelig telefonsamtale om å ta Erling Holmøy inn som forsker igjen. Da skulle det bli ro. Men Finansdepartementet, ørnen blant departementene, lister seg ikke som en Nikodemus rundt i natten med spørsmål om hva som kan gjøres for å skape ro. Meyer fremstiller embetsmenn som amatører og lurendreiere. Det slår tilbake på henne selv.

Den som skal lede SSB må ha solid faglig og ledelsesmessig kompetanse. I store omstillinger må en leder bruke makt for å få iverksette det som blir bestemt. Slik vil i alle fall ansatte som er uenig i beslutninger som blir fattet, oppleve det. Christine Meyer hadde det som skulle til. Men hun er ikke den første sjefen som bommer når det gjelder å vurdere grensene for egen makt. I sin understrekning av hva som var hennes ansvar og vilje, merket hun ikke at tilliten til at hun ville klare å gjennomføre omstillingen slik Finansdepartementet forventet, ble svekket. Til slutt var den borte. Makt trenger den som skal stå i stormen. Tillit fra den som er oppdragsgiver er like viktig.

SSB er organisert på en måte som er rigget for problemer. SSB har et styre som ikke ansetter direktøren. Ansettelsen skjer i regjeringen. Dermed har SSB-sjefen to sjefer å forholde seg til – Finansdepartementet og styret. Meyer mente hun kunne stå hardt på egen vilje og plan fordi hun hadde tilstrekkelig støtte i styret. Det viste seg å være en feilvurdering. Christine Meyer bommet på å kjenne og forstå grensene for egen makt. Det ble hennes fall.