Meyers feilbedømming

Christine Meyer hadde alle forutsetninger for å gjøre endringer i SSB. Hun er siviløkonom, professor, har solid ledererfaring, har vært Høyre-politiker på høyt plan og har et nettverk av en annen verden. Kritikerne melde seg alt da hun ble ansatt med henvisning til at hun var siviløkonom. De hevdet hardnakket at det er samfunnsøkonomer som bør lede SSB. Slik har det i alle fall vært siden tidenes morgen.

Når regjeringen valgte å ansette Meyer, visste de hva de gjorde. De ville utfordre SSB-miljøet. Det var etter hvert blitt mange økonomer som mente SSBs modelltekning er en arv for en planøkonomisk tekning som er forlatt. Det er andre trender som preger økonomifaget i dag. Noen mener også at SSB er preges av en sosialdemokratisk tankegang og at folkene i SSB ikke for alvor har tatt inn over seg premissene for en liberalistisk markedsøkonomi i de modellene de opererer med.

Meyer visste det ville bli tunge tak, men hun har mot og kraft. Meyer hadde fått en bestilling; det skulle skje endring i SSB. Hun visste hva hun ville og hvordan hun skulle gjøre det. Om hun har fulgt en Machiavelli-inspirert teori som hun skrev en artikkel om i 2009, er ikke vesentlig. Meyer leder ikke etter oppskrifter. Hun gjorde seg kjent med situasjonen i SSB, bestemte seg for hva hun ville oppnå og gikk i gang. Hun la en plan for hvem som skulle involveres og høres og nedsatte en ekspertgruppe som la de faglige premissene for det hun ville oppnå.

Meyer har regnet med at hun har hatt regjeringen i ryggen. Hun hadde ingen grunn til å tro at ikke Erna Solberg ville gi henne full støtte. Bergen Høyre tar vare på sine.

I går ble det dokumentert at Christine Meyer har fått advarsler både fra ansatte, styret i SSB og Finansdepartementet om ikke å gå for fort fram. Meyer har i liten grad tatt hensyn til dette. Hun har fulgt sin plan om å få gjort endringer hurtig og effektivt. Det mest påfallende er at hun ikke stoppet hele endringsprosessen da rabalderet startet for noen uker siden og hun ble minnet om at det bare er noen uker til Statistikkutvalget legger fram sin rapport. Meyer hadde hastverk, sannsynligvis fordi hun vet at hvis en ikke har tempo i kontroversielle endringsprosesser, er det fare for at det hele stopper opp. Nå var det Siv Jensen som måtte stoppe prosessen.

Meyer var så pass trygg og selvsikker i rollen som SSB-sjef at hun i forrige uke klart lot det skinne igjennom at hun ikke hadde sans for at SSB skulle fortsette med å lage innvandringsregnskap. Dette har provosert Frp sterkt. Siv Jensen har fått klare meldinger fra eget parti om at Meyer måtte settes grundig på plass eller finne seg noe annet å gjøre.

Alt tyder på at det var da det ble klart at Erling Holmøy, innvandringsregnskapets far, ble avskiltet som forsker, at Siv Jensen for alvor forstå hva som var i ferd med å skje i SSB. Liv Signe Navarsete var først ute med å be Siv Jensen om å rydde opp. Opposisjonen fulgte opp. Med ett ble Meyer et problem for Siv Jensen.

Christine Meyer kan leve med at ansatte, eksterne aktører, sentrale røster i akademia og politikere protesterer og kritiserer. Hun kan ikke leve med at Finansdepartementet kommer i tvil om SSB vil levere de tjenester de forventer og at Siv Jensen blir gjort ansvarlig for et skakkjørt SSB.

Meyer har ikke tatt med i beregningen sin at hun kunne bli uspiselig for Siv Jensen. Hun har følt seg trygg som embetsmann. Men politikken vinner over byråkratiet.

Meyer har ikke sørget for å forankre de endringene hun vil gjøre i SSB hos Siv Jensen. Det er ABC for etatsjefer. Meyer mener SSB er i en klasse for seg. Siv Jensen har ingen instruksjonsmyndighet over henne. Hun forholder seg til styret i SSB og til Finansdepartementet som oppdragsgiver. På papiret er det riktig. Det Meyer bommer på er å innse at SSB er blitt en politisk sak, en sak Siv Jensen må løse.

Hun stilte til møte i dag med advokat Dag Steinfeldt. Siv Jensen hadde ikke invitert Steinfeldt. Dermed ble det ikke noe møte. Meyer kunne da fortelle pressen at hun ikke hadde sagt opp sin stilling, og Steinfeldt kunne si at Siv Jensen behandlet Meyer på en kritikkverdig måte. En delikat sak. Det er påfallende at Meyer avviser å møte Jensen. Hun kunne i det minst hørt hva Jensen hadde å si. Nå får hun brev i ettermiddag. Meyer føler seg nok sviktet og urettferdig behandlet. At hun har tauet inn advokat, er forståelig.

Meyer er embetsmann og det er fire år igjen av åremålet. I utgangspunktet kan hun kreve å stå på statens lønningsliste i fire år. Lønn, pensjon og arbeidsgiveravgift vil komme på nærmere åtte millioner. Det er en drøy sluttpakke å betale. De jobber nok på høygir i departementet i dag for å klargjøre hvordan saken står rettslig og hva de skal tilby Meyer i forhandligene.