Mot basketak i Oslo-skolen

Rødt og opposisjonen i Oslo har bestemt seg for å sette tennene skolebyråd Inga Marte Thorkildsen.

De påstår at skolebyråden forsøker å lure seg unna ansvaret hun har for lønnsutviklingen i direktørskiktet i den etaten hun har ansvaret for.

Etter hvert har Thorkildsen innsett at hun ikke kan skyve dette ansvaret over på direktøren i Utdanningsetaten, Marte Gerhardsen.

Thorkildsen vil at ingen skal være i tvil om at hun misliker at Gerhardsen har gitt flere direktører noen titusener i lønnsøkning og at en endatil har fått økt lønnen med 140 000 kroner.

Hun sier rett ut til Dagbladet at det var feil av Gerhardsen å gi disse lønnsøkningene.

Dermed tar hun brodden av opposisjonens kritikk og leverer det som forventes av en byråd fra SV.

SV som parti er imot at direktører skal tjene for mye og i alle fall at de får økt lønnen mer enn folk flest.

Denne saken viser hvordan de rødgrønne kommer til å slite med det de kaller tillitsbasert ledelse.

Det handler enkelt og greit om å ha tillit til det ledere foretar seg.

Når Inga Marte Thorkildsen offentlig kritiserer sin utdanningsdirektør, får hun spørsmålet om hun har tillit til henne. Det har hun, svarer hun.

Men hun vil endre systemet og koble inn fagforeningen.

Den slags klinger bra i SV-ører, men mener hun virkelig at Gerhardsen skal spørre fagforeningene om hva en direktør skal ha i lønn?

Gerhardsen har hatt sine grunner for å gi en del av direktørene høyere lønn. De har fått økt ansvar, og da følger hun logikken som gjelder i offentlig sektor.

Økt ansvar betyr økt lønn. Slik er det over alt.

Byrådet kunne vedtatt frys i lederlønningene. Det har de ikke gjort.

Når en har ansvar for et milliardbudsjett, er et par hundre tusen i økte lederlønninger samlet sett peanøtter.

Thorkildsen sier hun forventer at antall direktører i etaten går ned. Det er bortimot det samme som å si at hun forventer at Gerhardsen er en tryllekunstner.

Da Gerhardsen gikk i gang med å omorganisere Utdanningsetaten, skapte hun et inntrykk av at det skulle bli færre direktører.

Det er det ikke blitt. Ved omorganisering i det offentlige følger direktører med som nissen på lasset.

Det skal noe til å få løftet en fast ansatt direktør ut av direktørstolen. Derfor har antallet direktører økt fra 22 til 28. Snittlønnen er på 1,1 millioner kroner.

Thorkildsen sier hun forventer at antall direktører i etaten går ned. Det er bortimot det samme som å si at hun forventer at Gerhardsen er en tryllekunstner.

Gerhardsen har ikke lykkes med å lage en rimeligere administrasjon. Kritikerne hevder hun har gjort det motsatte.

Dagbladet fortalte nylig at Utdanningsetaten også har brukt 8 millioner kroner på hodejegere og konsulenter fra Ernst & Young i forbindelse med omorganisering og rekruttering.

Marte Gerhardsen er et barn av sin tid, sosialisert inn i den rådende ledelseskulturen. Derfor har hun også tauet inn en lederutviklingskonsulent som så langt har kostet 2,5 millioner kroner.

Ledercoachingen er basert på amerikanske lederskapsprinsipper og kalles Leadership Pipeline Institute (LPI). Det er Nesvik & Partners, som drives av Marita Nesvik, som selger tjenestene til etaten. Nesvik er selskapets eneste ansatte, og har en lisensavtale på LPI i Norge.

Bystyremedlem Hallstein Bjercke ( V) mener ledercoachingen er nok et eksempel på dårlig dømmekraft i Oslo-skolens administrative og politiske ledelse.

Bystyrerepresentant Espen Andreas Hasle (KrF) sier til Dagbladet at ledercoachingen passer inn i mønsteret av en etat som ikke er bevisst i pengebruken.

Han reagerer på at etaten bruker ressurser på å implementere lederskapstrening av samme modell som store amerikanske selskaper.

Hasle mener å vite at lønn er viktigste motivator i amerikansk ledelsesforskning. Han frykter at den modellen coachingen skjer etter, «antakelig vil gi målforskyvninger for hva lederne i skolen er opptatt av.»

Det er godt gjort av Hasle å synse i vei uten å kjenne til hvilken coaching som faktisk skjer i Utdanningsetaten.

Det drives ledertrening og ledercoaching over alt i offentlig sektor. Det må ikke være slik at en ny sjef kommer trekkende med nye konsulenter innen ledelse. Men slik er det ofte. Marte Gerhardsen er en regel mer enn et unntak.

Denne saken har tatt av i Dagbladet. Flere stortingspolitikere har også blandet seg inn i hvordan Gerhardsen driver Utdanningsetaten.

Hun hadde fortjent at Thorkildsen hadde gitt de beskjed om å holde fingrene fra fatet, men Thorkildsen har valgt å stille seg i kritikernes rekker.

I etterpåklokskapen lys er det lett å mene at Thorkildsen burde latt være å øke direktørlønningene og droppet ledercaoching. Men det er liten grunn til å kritisere henne for å gjøre det som er normalt i offentlig sektor.

Denne saken blåser etter hvert over. Det er større utfordringer Inga Marte Thorkildsen og Marthe Gerhardsen står overfor.

Etter framleggingen av resultatene på nasjonale prøver i går, sier lederne for rektorenes fagforening, Trond Nilsen, til NRK at Oslo-skolen er inne i en negativ trend.

Nilsen hevder rektorene blir mindre etterspurt resultatene på nasjonale prøver.

Han mener den politiske ledelsen og utdanningsetaten er blitt mer opptatt av at skolene ivaretar sårbare elever med store utfordringer i livet.

Han hevder videre at den politiske ledelsen i Oslo har et for snevert syn på trivsel og læring som to sider av same sak.

– Vi mener det er for lite fokus på grunnleggende ferdigheter og styringssignal som underbygger Oslo som et faglig flaggskip, sier han.

Dette utspillet vil i særlig grad Høyre utnytte for alt det er verd. De brukte i årevis Oslo-skolen som utstillingsvindu for sin skolepolitikk. De kommer til å kjøre steinhardt på at byrådet er i ferd med å ødelegge det som gjennom år er bygget opp i Oslo-skolen.

Det er dette skoledebatten i Oslo bør handle om.