Mot inkasso og svindyre lån

Er man en sann liberalist som de som sokner til Høyre og Frp gjerne vil være, vil en ikke at myndighetene skal regulere mer enn det som er høyst nødvendig.

Folk får passe på seg selv og bruke hodet. Staten skal ikke være en barnepike som skal være i nærheten hele tiden.

Det liberalisten ikke alltid tar med i beregningen, er at de som har penger eller er opptatt av å tjene penger, kan vise seg fra en særdeles grådig side om de får mulighet til det.

Nå har liberaleren, justisminister Tor Mikkel Wara, innsett at han ikke kan la inkassobransjen ture fram som de vil lenger. Han vil ha full gjennomgang av hva de holder på med og varsler alt konklusjonen: Gebyrene for å drive inkasso skal ned.

NRK forteller historien om Monica S. Andersen, som var noen uker for sein med å betale 18 kroner for en bompengepassering. Hun betalte både regningen på 18 kroner og en regning på 88 kroner inkludert purregebyr og renter. Det hun ikke hadde regnet med etter å ha betalt 106 kroner for en bompengepassering til kr 18, var at en regning fra inkassoselskapet Kredinor var på vei. Det manglet 22 øre – og dermed ble det inkasso på 437 kroner. Hun nektet å betale. Dermed gikk saken til namsfogden der rettsgebyret er på 1921 kroner. Det siste brevet fra Kredinor viser at hun skylder 4218 kroner.

Den slags vil Wara få slutt på. Han vil tvinge inkassoselskapene til å bruke fornuft. Det er på tide. Før inkassoselskapene driver krav opp med flere tusen prosent, skal de dokumentere at de har forsøkt å løse saken ved dialog og å bruke hodet. Tilleggsstraff for manglene betaling skal ikke være horribel. Mulighetene for å gå til Namsmannen bør også begrenses. Det bør kun skje etter at man kan dokumenter at en har forhandlet for å finne en løsning.

Inkassoselskapene kan ikke tvinge folk til å betale. Det kan kun Namsmannen. Det skjer ved pålegg om trekk i lønn eller ytelser fra det offentlige. Myndighetene kan ikke være med på en praksis som gjør at et lite beløp som ikke blir betal ender opp i en kjemperegning. En mulighet er at gebyrene fra Namsmannen differensieres slik at det koster mer å kreve inn et stort krav enn et lite krav.

Finansminister Siv Jensen har også innsett at borgernes frihet til å inngå avtaler om lån med banker og finansieringsinstitusjoner må begrenses. Hun er bekymret for utviklingen i forbrukslånsmarkedet. Ved utgangen av fjoråret utgjorde nordmenns forbruksgjeld over 100 milliarder kroner. Derfor lanserer hun det hun kaller en «nyttårsgave» til det norske folk. Gaven er at det skal bli strengere regler for å skaffe seg forbrukslån.

I forslaget til ny finanslov legger regjeringen opp til at bankene kan bli stilt til ansvar dersom de gir lån til personer som åpenbart ikke har betalingsevne.

Stortinget har nedlagt forbud mot aggressiv markedsføring av forbrukslån, men Forbrukerrådet mener det fortsatt skjer at kunder blir drevet inn i situasjoner der det blir skapt et kredittbehov de løser ved å ta opp et lån.

Det er også vedtatt at det skal opprettes et gjeldsregister som en regner med vil føre til at banker blir mer restriktive med å gi lån til en del kunder. Det finnes eksempler på at noen i løpet av kort tid har klart å skaffe seg forbrukslån på flere millioner kroner. Om en bank gir lån til slike kunder, kan en risikere å gå på et tap fordi en burde vite bedre.

Når Ola Nordmann har tatt opp 100 milliarder i forbrukslån, representerer det en trussel mot landets finansielle stabilitet om tiden forandrer seg.

Om Siv Jensens gavepakke virker som tiltenkt, er det for tidlig å si noe om. Hun vil helst ikke gi mer detaljerte regler for styring av folks økonomi. Det er vitterlig den som gir lån som må ta ansvar for å vurdere folks betalingsevne.

Det mest effektive og beste er at långivere påføres et tap om de har vurdert betalingsevnen feil. Innstramninger i inkassopraksisen som medfører at det blir mer tungvint og dyrere å få drevet inn manglende betaling, vil også kunne bidra til at det blir vanskeligere å skaffe seg forbrukslån.

Folk må rett og slett tvinges til å spare før en kjøper, ikke kjøpe først og deretter regne med at en klarer å betale det en handler for, pluss de kostnadene høye renter utgjør.