Motstand mot gigant-helseløsninger

I organisasjonsteorien kan en støte på «reisen til Aberdeen», som er en fortelling om gruppebeslutninger. En gruppe foretar en reise og når de kommer fram blir det uklart hvorfor de er der, hvem som har bestemt at de skulle reise og hvorfor folk ikke har sagt tydelig ifra om at de ikke så noe poeng med reisen. De har ganske enkelt innordnet seg under hverandre. Det ble som det ble.

Det kan argumenteres for at dette ikke er en treffende illustrasjon for det som skjer i forbindelse med utbyggingen av Oslo Universitetssykehus og det gedigne journalprosjektet Akson som Direktoratet for e-helse driver fram. Det har vært strid om nedleggelse av Ullevål sykehus og bygging av nye sykehusbygg på Aker og Gaustad i årevis. Kritikere av Akson-prosjektet har stått fram med jevne mellomrom i flere måneder.

Haugevis av argumenter mot de foreliggende planer er bragt til torgs. Sånn sett er det ingen grunn til at noen ikke skal vite hva der er med på.

Men hvem fattet egentlig beslutningen om at Ullevål skulle legges ned og nye bygg skulle føres opp på Aker og Gaustad? Er det ledelsen ved Oslo Universitetssykehus, styret ved sykehuset, ledelse eller styret i Helse Sør -Øst, helseminister Bent Høie eller Stortinget?

Det kan argumenteres for at det er Stortinget, for de sa i høst ja til å gi lån. Men det behandler ikke saken reelt. En av dem som har kritisert behandlingsmåten sterkest, er Michael Tetzschner (H). Når det reelt dreier seg om en bevilgning på over 30 milliarder kroner, mener han alle sider ved saken, styrker og svakheter ved ulike alternativer, skulle vært tilfredsstillende utredet og lagt fram for Stortinget som skulle fattet et vedtak.

Han hevder med rette at så pass kostnadskrevende prosjekter ikke bør avgjøres i et helseforetak, men i Stortinget.

Et vedtak i Stortinget ville gitt saken en sterkere legitimitet. Det kunne denne saken trenge. Før styremøtet i Oslo Universitetssykehus i dag protesterer samtlige arbeidstakerorganisasjoner, som representerer 20 000 ansatte, mot byggeplanene, skriver Klassekampen. De har fått vann på mølla, for Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune ser ut til å være av den oppfatning at tomten ikke er stor nok til å føre opp det planlagte gigantbygget.

Sykehuset kan ikke regne med velvilje fra Oslo kommune, for her er flertallet imot planene. For Helse Sør-Øst er det heller ikke noe nytt at det reises tvil om tomten på Gaustad er for liten. Det varslet Plan- og bygningsetaten om allerede for halvannet år siden. Men planleggingen fortsatte i tråd med det «målbildet» som ble vedtatt i 2016.

I ettertid har også Helse Sør-Øst kommet med tilleggsbestillinger som kan fordyre prosjektet med en milliard kroner, ifølge de tillitsvalgte. Koronakrisen har også ført til påstander om at en ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til utbrudd av en større pandemi med de planene som foreligger. Det argumenteres også for at Ullevål som består at flere bygninger, kan ivareta smittevern på en langt bedre måte enn i et høyhus.

Ledelsen i en bedrift eller politikere må noen ganger tvinge igjennom en beslutning selv om den er omstridt og det er massiv motstand fra ansatte. Men det er et meget dårlig utgangspunkt for å lykkes med et prosjekt eller endring. Hvis det alt nå er klart at den løsning som er valgt blir betraktelig dyrere enn forutsatt og det viser seg at bygget må reduseres i omfang, kan protestene øke i styrke og saken igjen havne på politikernes bord.

Det er liten grunn til å tro at Bent Høie tråkker på bremsen. Han styrer ut fra målbildet han godkjente for fire år siden. De som i realiteten avgjør om sykehusplanene for Oslo skal realiseres, er Arbeiderpartiet.

En IT-løsning som gir en felles føring av sykejournal i alle landets kommuner, og der en enkelt kan kommunisere med leger og sykehus, fremstår som en god ide. Direktoratet for e-helse mener det vil koste 11,2 milliarder kroner å utvikle et slikt system.

Det mangler imidlertid ikke på dårlige erfaringer med store IT-prosjekter i offentlig sektor. Aftenposten skriver i dag at de i England svidde av 100 milliarder kroner på å få på plass et felles journalsystem for helsevesenet. Det er til å bli mørkredd av. Men det blir de ikke i Direktoratet for e-helse.

Direktoratet kan imidlertid ikke tre et slikt system ned over hodet på kommunene. Kommunene skal være med å betale både for utvikling og bruk. 28 kommuner har svart ja. Oslo kommune er blant dem som er i tvil. «Det føles litt som å bli invitert til å spleise på Oslos dyreste villa uten at vi får gå på visning først», sier helsebyråd Steen (Ap) til Aftenposten. Han vil ha svar på 13 spørsmål før han vil signere noen intensjonsavtale.

NHO advarer kommunene mot å gå for en felles nasjonal løsning. De mener et slikt gigantprosjekt fort kan ende opp med gammeldagse løsninger, fordi det tar lang tid å utvikle i en tid de det skjer en rivende utvikling på feltet.

Legeforeningen vender tommelen ned, mens sykepleieren er positive. KS er også positive selv om de peker på noen spørsmål som bør avklares.

Hvis Oslo kommune svarer nei, blir ikke dette prosjektet det det var tenkt å bli. Det kan likevel bli en realitet for en rekke kommuner. Det er tydeligvis et behov for kommuner å samarbeide om journalføring. Om vi skulle ende med en håndfull systemer på landsbasis, er ikke det en ulykke. Det vil være et stort framskritt i forhold til dagens situasjon.

Styrken ved Akson er at kommunene får ta stilling til om de vil være med eller ikke. Dette gir legitimitet og forankring. Når det skal innføres er det ikke noe de er påtvunget utenfra, men noe de selv har valgt å være med på.