Når sjefen må i front

Det er et hav av forskjell mellom det å sitte med det politiske ansvaret og å ha meninger om hva den ansvarlige bør gjøre eller ikke gjøre. Opposisjonen og kommentatorer kan tillate seg å strø om seg med meninger i en situasjon. Den som sitter med ansvaret må handle – eller bli feid av banen.

Det er riktig som mediene skriver at statsminister Theresa May er i ferd med å drukne i kritikk fra både partifeller og opposisjonen. En meningsmåling viser at også velgerne snur ryggen til hennes nye brexit-forslag. «Situasjonen er uholdbar» er tittelen i VG over Mays begredelige situasjon. Saken er at situasjonen enn så lenge er holdbar. Det finnes ingen alternativer til Theresa May og den strategien hun har valgt for brexit. Hun vet selvsagt bedre enn noen at om det blir flertall for at andre skal overta som statsminister, må hun pakke sammen. Men det er ikke nødvendigvis slutt for henne om flertallet mener noe annet enn henne. Noen må stå fram og ta ansvaret for å lede landet om May skal tre til side. Det er det få som er sugne på i den situasjonen Storbritannia har havnet i. Situasjonen preges av stort overskudd på meninger og tilsvarende underskudd på ansvar.

Theresa Mays modell for brexit betegnes som «hverken fugl eller fisk». Det er slik det blir når det ikke er flertall for fisk og i alle fall ikke for fugl. Kompromisser ser ofte ikke pene ut, men de er som regel til å leve med en periode.

Tre statsråder har trukket seg fordi de ikke kan stå inne for det brexit-kompromisset May har lagt til grunn for sluttforhandlingene med EU. Slik måtte det bli når May har gitt beskjed om at hun ikke tåler noen slinger i regjeringsvalsen i den fasen de nå går inn i.

Bare én av ti velgere ville ha stemt for å støtte regjeringens forslag, og nesten halvparten mener forslaget er direkte dårlig for Storbritannia, viser en ny YouGov-måling utført for avisen The Times. Andre meningsmålinger viser at Boris Johnsen har mer støtte enn henne og at store velgergrupper kan tenke seg å støtte et nytt konservativt parti.

Dette bryr ikke May seg om. Det som teller for henne fram til oktober, er å få på plass en avtale med EU. Så får Parlamentet avgjøre – take it og leave it. May legger opp til at det enten blir flertall for den avtalen hun klarer å få til, eller så blir det ingen avtale med EU i denne omgang.

Førstelektor ved Universitetet i Agder, Storbritannia-ekspert Jan Erik Mustad, sier til VG atMay tilbyr én fot på innsiden, og én fot på utsiden av EU, og det er ikke godt nok for noen. Han peker på at man aldri tidligere har sett en splittelse i det konservative partiet som kan måle seg med det vi har opplevd den siste uken i Underhuset og tror det eneste som kan løse opp i floken er en ny folkeavstemning om brexit. Den muligheten betegner han imidlertid som «ikke-eksisterende».

– Jeg mener den politiske situasjonen er helt uholdbar, det er disse to siste årene et bevis på, sier han. Og hva er så alternativet? Mustad ønsker seg en virkelighet som ikke finnes. May har ansvar og må forholde seg til den virkeligheten hun er i.

EU og Storbritannia har frist på seg til oktober til å bli ferdig med forhandlingene.

– Britene har trodd at de selv kan velge hvilken variant av brexit de ønsker, men 66 millioner briter har i bunn og grunn liten påvirkningskraft overfor EUs over 500 millioner innbyggere. Jeg tror at EU kommer til å diktere neste runde også, og så er det opp til Storbritannia å bestemme om det er godt nok for dem, eller om de vil gå ut av EU uten en avtale. Det kan bli et katastrofalt valg for dem, mener Mustad.

Det ikke Mustad kalkulerer med, er at EU har interesse av en avtale med Storbritannia. Angela Merkel vil ha store motforestillinger mot å gi May så lite i forhandlingene at hun kaster kortene eller at de må regne med at hun ikke får flertall i Parlamentet. Da har EU klart å vise hvor umulig det er å bryte ut, men EU står svakere, ikke sterkere uten en avtale med Storbritannia.

Storbritannias brexit-prosjekt er i krise. Krisen kommer til å bli enda større. Slik er det i vanskelige forhandlinger. Mediene vil skrive om at det går mot et brudd. De vil beskriver Theresa May som ensom og forlatt av alle med politisk gangsyn. Hvis det blir en løsning, kommer det fem over tolv, sannsynligvis ut i november etter at Angela Merkel, Emmanuel Macron og noen andre har snakket sammen.

Under normale omstendigheter lar øverste leder en betrodd medarbeider lede forhandlingene. Det er ofte en fordel av den virkelige beslutningstaker ikke er i front, men kan gi signaler, vurdere posisjoner og komme med korrigeringer underveis. Når det er krise i forhandlingene eller det ikke er noe tid å miste, må beslutningstager være tettere på.

I går ettermiddag bekreftet Theresa May at hun personlig skal lede brexit-forhandlingene med EU med brexit-minister Dominic Raab som sin stedfortreder. Nå er det alvor. Ved at May selv trer inn som forhandlingsleder, markerer hun at det ikke skal stå på Storbritannia. Det er et hav av spørsmål som må avklares innen fristen i oktober. May inntar beslutningsmodus og vil utfordre EU. De kommende månedene kan vi regne med at også EU vil slite med å måtte foreta noen smertefulle beslutninger for å få til en avtale med Storbritannia.