Natur må vike for grønn industri

Det er for godt til å være sant at Europas største batterifabrikk som kan gi 2500 arbeidsplasser, kan bli bygget i Mo i Rana i regi av gründerselskapet Freyr.

De må riktignok skaffe rundt 35 milliarder om planene skal realiseres. De mener det er realistisk.

Det er over et år siden de Torstein Dale Sjøtveit, Tom Einar Jensen og Tore Ivar Slettemoen, som bor i Oslo-området, røpet planen om å bygge fabrikken som skal levere batterier til 600 000 elbiler i året. De har jobbet jevnt og trutt med planene det siste året, og nå har de i alle fall helhjertet støtte fra kommunen.

– Vi skal være Norges grønne hovedstad. Derfor ønsker vi fabrikken velkommen, sier ordfører Geir Waage (Ap) i Rana til Aftenposten

Dagens Perspektiv skrev om planene i fjor:

• Grønn industribygger

• – Vi er ikke begymret for kompetansen

Kommunen har bestemt seg for å kjøpe aksjer for 10 millioner kroner i Freyr. Det har opposisjonen kritisert. Andre mener kommunen vil ende i lommen på selskapet når de går inn på eiersiden.

Men uenigheten om aksjekjøpet er bare for en krusning å regne sammenliknet med stormen det blåser opp til når det gjelder batterifabrikkens energibehov.

Billig kraft har vært en hjørnestein i norsk industribygging. Freyr baserer sine planer på at vi fortsatt skal utnytte det konkurransefortrinnet vi har når det gjelder energi.

Her er det ikke snakk om vannkraft, men vindkraft.

Freyr har etablert datterselskapet Sjonfjellet Vindpark. De har ikke kommet lenger enn å ha fått tillatelse til å sette opp en vindmåler på fjellet.

Motstanden mot vindkraft er sterk over hele landet. Tidligere leder av Naturvernforbundet i Nordland, Erling Solvang, sier til Aftenposten at de bruker fabrikken for å øke den sosiale aksepten for vindkraft og frykter at lokalmiljøet korrumperes.

Kristian Sivertsen, SVs frontfigur i nabokommunen Nesna, som også vil bli berørt av en utbygging, mener at fabrikkplanene blir brukt som et lokkemiddel for å si ja til vindmøller.

Noen støtter planen om en batterifabrikk og mener en ikke trenger å sette opp 10 gedigne vindmøller for å skaffe den kraften som trengs. De peker på at Nordland er Norges nest største kraftfylke, og i et normalår har fylket et kraftoverskudd på rundt 7 TWh - langt mer enn det fabrikken trenger.

Andre mener kraftoverskuddet er langt lavere og at fabrikken forutsetter at det skaffes til veie ny kraft.

Freyr har fått NTNU og SINTEF med på laget. Leder i SINTEF, Alexandra Bech Gjørv, mener «de ambisiøse planene representerer en gylden mulighet til å heve verdiskapingen i Norge gjennom skiftet til elektriske batterier.

Det vil bli harde tautrekkinger innad i flere partier om de skal støttene planene om en vindmøllepark på fjellet. Sannsynligvis må politikerne svelge vindmøllene for å få bygget batterifabrikken.

Skulle de lokale politikerne si nei til vindmøller, må de være forberedt på at gründerne vurdere å legge fabrikken andre steder.

Dette er en sak av nasjonale dimensjoner. Det er mulig at myndighetene skjærer igjennom lokal motstand og gir tillatelse til å bygge vindmøller dersom fabrikken blir bygget.

I denne saken bør SV sentralt og de andre partiene komme på banen.

Store deler av norsk industri har basert seg på en utbygging av kraft som ofte har ført til at naturinteresser må vike. Slik er det også med vindkraft.

Når vi skal skifte ut bensinbilene med elbiler, trengs det store mengder batterier. Og for å lage batterier kreves det kraft fra vannkraft eller vind. Når forholdene for batteriproduksjon og vindkraft ligger godt til rette i Mo i Rana, burde politikere som er opptatt av å redusere utslipp av klimagasser og bygge ut norsk industri, opptre som pådrivere, ikke bremseklosser.

Det skulle tatt seg ut at de i Nordland forskuslet muligheten for en industrisatsing som vil gi 2500 arbeidsplasser.