Nesestyver for regjeringspartiene

Et sort mørke har seget inn over regjeringspartiene. Det er knapt lyspunkter å få øye på. Det ligger an til at Kjell Ingolf Ropstad foreslår at neste regjeringskonferanse innledes med en klagesang – en klage over at folket ikke ser ut til å forstå hvor bra regjeringen styrer landet.

For det mener regjeringen den gjør. Det var ingen tegn i partilederdebatten i går kveld eller i uttalelser fra partilederne i regjering på at de vil legge om sin politikk siden de tydeligvis ikke når fram til velgerne. Løpet er lagt. Skulle det være de ser behovet for justeringer, blir det nesten umulig å få til. Frp varsler at de vil bevege seg i en tydeligere retning – da kan en være ganske sikker på at KrF og Venstre vil ta til orde for å bevege seg i motsatt retning.

Regjeringspartiene holder hverandre i sjakk. Det ble en slags remis i striden om bompenger. For velgerne ser det ut som sjakk matt.

Hvert regjeringsparti har nok med sin egen plage. Venstre falt under den symboltunge sperregrensen og har det verst. Trine Skei Grande er presset, men ikke slått ut. Hun ser ut til å ha planer om å trekke seg. Hvis hun ønsker gjenvalg som partileder til våren, må hun regne med strid om ledervervet. Noen vil også stille spørsmål med om Venstre skal ta sjansen på å forsette i regjeringen. Trine Skei Grande gir ingen signaler om at hun ønsker en slik debatt.

KrF kaver rundt sperregrensen. De trøster seg med at de trenger tid for å finne seg selv etter den krevende veivalgsprosessen i fjor. Det kan så være, men når de ikke oppnår økt oppslutning i år, spørs det om de vil skje neste år, når de for alvor vil kjenne på regjeringsslitasjen. Valget viser at KrF primært er et parti for velgere i Agder og Rogaland.

Det så stygt ut for Frp ved starten av valgkampen. Da var de de helt nede i 6 prosent på en del meningsmålinger. De klarte å hente inn noe av det tapte de siste tre ukene. Valget ble ikke en katastrofe for Frp slik de i sine mørkeste stunder fryktet. Det ser ut til at Siv Jensen har så pass kontroll på partiet at de ikke ender opp i en intern strid om de skal fortsette i regjeringen. På partiets valgvake varslet Siv Jensen en tydeligere og tøffere tone fremover. Bompengestriden har tydeligvis gitt mersmak. Venstre og KrF har fått beskjed om hva de kan regne med fra Frp som fortsatt er like stor som de to sentrumspartiene til sammen.

Høyre har i perioder ligget over eller på nivå med Ap på meningsmålingene. I årets valg fikk Ap 5 prosent større oppslutning enn Høyre. Erna Solberg har grunn til å være misfornøyd. De store byene nevnte hun ikke i sin tale på valgvaken. Men hun fant noe å glede seg over i Masfjorden, Alvdal og Ibestad.

Begeistringen i Høyre over Erna Solbergs regjering er nok på vei nedover, men valgresultatet er ikke så dårlig at Erna Solberg har blitt mindre lysten på å føre regjeringsskuta si videre med dagens mannskap. Erna Solberg har det med å holde ut. Hun vil seile videre i håp om at velgervindene snur.

Senterpartiet gjorde som ventet et knakende godt valg. Den største seieren har de vunnet i Nord-Norge der Ap er revet ned av tronen. Sp har styrket sin posisjon i kommune-Norge betydelig og de utfordrer styringspartiene Høyre og Arbeiderpartiet. Regjeringen vil neppe legge om kursen som følge av den framgangen Sp har. Arbeiderpartiet må ta den sentraliserings- og systemkritikken som Sp representerer på alvor, for det er Sp som skal sikre dem regjeringsmakten om to år.

Ledelsen i Ap kan trekke et lettelsens sukk over at de fikk større oppslutning enn en del meningsmålinger viste. I partilederdebatten i går kveld ble Jonas Gahr Støre spurt om han ville vurdere sin stilling som partileder. Det vil han ikke. Han gjorde det klart at han aktet å lede Ap fram mot valget i 2021. En lokal tillitsvalgt har i VG allerede stilt spørsmål ved Støre som partileder. De røstene vil raskt forstumme. Det vil være ødeleggende for Ap om de åpner for en debatt om partiledelsen nå.

Den sterke framgangen Ap og Miljøpartiet De Grønne (MDG) har hatt, må føre til at Ap justerer sin politiske kurs. I Oslo er SV og MDG til sammen større enn Ap. Det betyr at Ap vil være i mindretall i byrådet. Det vil være en ny erfaring for Ap å være det største partiet, men uten flertallet. Byrådsleder Raymond Johansen vil få prøvd seg på den form for kompromissledelse som Jonas Gahr Støre kan bli tvunget inn i som statsminister.

Når styringspartiene Høyre og Ap går tilbake, betyr det at det må bli mer kompromissnekring i politikken. Det vil ikke være mulig for et stort parti å skjære igjennom slik vi er vant til. Det betyr mer tautrekking, lengre beslutningsprosesser og mindre tydelig retning. Men slik vil velgerne ha det.

Det kan hende det blir så mye kompromisser og langdryge prosesser rundt om i fylker og kommuner at Ap og Høyre vil vinne på det ved neste korsvei.

Miljøpartiet De Grønne er den største vinneren. De har etablert seg som en maktfaktor i norsk politikk. I Oslo har MDG hatt byrådsmakt de siste årene og fått godt gjennomslag for en grønn politikk. Dette har falt i uventet god jord hos velgerne. Framgangen til MDG betyr at flere av de andre partiene vil flytte politikken sin i mer grønn retning for ikke å bli liggende i bakleksa på det grønne området. For Ap blir dette en vanskelig øvelse fordi MDG vil utfordre dem på olje- og energipolitikkens område.

Også SV og Rødt har hatt god framgang, og vil bidra til å dreie politikken i mer grønn retning. I Oslo vil Ap bli tvunget til en mer grønnfarget politikk. Det har de ikke så mye imot. Det er på det nasjonale plan MDG, Rødt og SV vil representere en utfordring for Ap. Jonas Gahr Støre sier det ikke høyt, men han er nok fornøyd med at Sp representerer en motkraft til MDG og de to røde partiene.

Årets valg vil få store konsekvenser på kommunalt plan. Slik sett gir det mening å hevde at det politiske landskapet er varig endret. Det er imidlertid valget om to år som blir avgjørende for hvilke trender og retninger som skal sette sitt preg på Norge framover. Høyrebølgen har definitivt lagt seg.