Nødvendig overnasjonal styring

EU produserer vedtak på løpende bånd som alle EU-land, inkludert Norge gjennom EØS-avtalen, er forpliktet til å følge opp.

EU har også regler som gjør det mulig å gripe inn mot regjeringen i et land dersom det fattes vedtak i strid med EUs lover. I så fall skal det være enstemmig.

EU har for eksempel i årevis presset, slått i bordet og truet Ungarn og Polen som utvikler seg i klart antidemokratisk retning. Det synes de fleste er bra

I dette tilfellet har EU har altså bred støtte i opinionen og blant medlemslandene for å gripe inn mot vedtak fattet i av en regjering som har sikret seg makten gjennom et demokratiske valg.

EU tillater ikke at en regjering utnytter sin makt til å svekke rettsstaten og sikre egen posisjon ved å legge kjelker i veien for kritikere og opposisjon.

I fjor måtte Tyskland gå med på at EU opptok 750 milliarder euro i lån for at de skal kunne investere seg ut av koronapandemien og gi støtte til de landene som er hardest rammet.

Felles låneopptak har Tyskland i alle år vært imot. Hadde de holdt fast på denne linjen, er det stor fare for at EU hadde raknet.

Med Storbritannia uten av unionen og felles låneopptak, tok EU i fjor et godt skritt framover mot en sterkere og mer forpliktende union. Emmanuel Macron i Frankrike har i lang tid ivret for en slik utvikling.

Da EU landene bestemte seg for at Polen og Ungarn måtte endre sin politikk for å kunne få sin del av den koronastøtten EU skal dele ut, så det ut til at EU ikke ville lykkes i å få tatt opp felles lån.

Før jul fant de et kompromiss. Vi får se hvordan det slår ut i praksis. Vi må kunne regne med at makthaverne i Ungarn og Polen er rede til jenke seg en del for å få milliarder i overføringer fra EU.

EUs vilje og evne til å ta styringen over utviklingen i et land, viste seg da økonomien i Hellas holdt på å bryte samme i etterdønningene etter finanskrisen.

EU krevde voldsomme kutt i offentlige utgifter for å stille lån til disposisjon. Hellas bøyde hode og gjorde som de fikk beskjed om.

EU har bestemmelser som gjør det mulig å gripe inn om gjeldsbyrden øker for sterkt i et land som år etter år driver med underskudd. EU har holdt fast på at medisinen for å komme på fote økonomisk, er å kutte offentlige utgifter.

Denne medisinen virker ikke lenger. Skal EU komme seg på fote igjen økonomisk, må de være rede til å bruke penger. De må tåle underskudd både som for få år siden var helt utenkelige for økonomene i Brussel å godta. De må for en periode ta henge opp bildet av John Maynard Keynes ved siden av Milton Friedman.

Det betyr på ingen måte at EU tar pause fra å stille økonomiske krav til medlemslandene. Hvert land må lage en plan for hvordan de skal komme seg ut av krisen og få økonomien på beina igjen før de for krisemilliardene utbetalt.

Spania har mistet hundrevis av milliarder i inntekter fra turister. Det ligger an til at de får mest, 140 av de 750 krisemilliarderne som er til disposisjon, skriver Klassekampen. Men da må de i så fall kutte i pensjonskostnadene, krever EU.

Det strever regjeringen med å få oppslutning om, men med kniven på strupen fra EU, kan det være de får det igjennom. Noen og enhver svelger unna en kamel for 140 milliarder euro.

Da Spania fikk kriselån i 2012 krevde EU velstandskutt og endringer i arbeidslivet. Resultatet ble at det i større grad lagt opp til lokale forhandlinger, mer fleksibel arbeidstid, og det ble lettere å sparke ansatte.

Behovet for økonomiske reformer og endringer på arbeidslivets område er størst i Italia.

Her sliter regjeringen med å få flertall for det økonomer flest mener er fornuftig. Når EU kan lokke med støtte i hundremilliarders klassen, får de nok også gjennomslag for noen av sine krav også her.

EU har heller ikke vært fornøyd med reformarbeidet i Frankrike. Men her ser de at Emmanuelle Macron kjemper som en løve for å få gjennomført reformer EU ønsker seg.

Macron kjemper både mot gule vester i gatene og opposisjonen i parlamentet.

EU kommer ikke lenger enn det Macron driver det til. Skal en gå hardere til verks vil det skape for sterk uro i et land som har en nøkkelrolle i utviklingen av EU framover.