Norge som digital husmann

I Aftenposten fredag kastet styreleder i Schibsted og stiftelsen Tinus, Ole Jacob Sunde, seg inn i debatten om hva Norge skal leve av etter oljen.

Han er enig med statsminister Erna Solberg og alle andre politikere som mener at teknologi er løsningen. «Data er det nye oljen» heter det.

Det er vel og bra, for mye teknologi handler i dag om hvordan en klarer å utnytte enorme mengder data.

Problemet er, skriver Sunde, at vi ikke tar vare på de enorme dataene vi selv produserer, slik vi tok eierskap til norsk sokkel da vi fant olje.

«Hver time i døgnet føres det ufattelige mengder av data om norske borgere ut av landet. Dette havner hos private, utenlandske selskaper.

Som land har vi ikke oversikt eller kontroll med denne datamengden. Ingen norsk myndighet vet hvor all denne informasjonen ender, hva som lagres hvor og hvordan det brukes. Det vet kun en håndfull utenlandske selskaper», skriver Sunde.

Det virker som om han tar fart for på nytt å framsette kravet om at Facebook og Google, som «stjeler» milliarder av annonsekroner som Schibsted gjerne skulle hatt fatt i, nå må betale skatt til Norge slik at vi får en rettferdig konkurransesituasjon.

Det er et rimelig krav. «Vi jobber med saken», sier regjeringen. Men det går i snegletempo, for Norge venter på internasjonale regler.

Sunde mener den aggregerte kunnskapen om norske borgere, som etableres gjennom PCer, nettbrett, mobiler og terminaler, må være et nasjonalt anliggende, fordi dette griper inn i vår sikkerhet, vårt demokrati og politiske prosesser og et levende norsk næringsliv.

Data er i ferd med å endre maktbalansene i samfunnet. Det er stadig færre aktører i verden som samler enorme mengder data som de bruker som utgangspunkt for salg av produkter og tjenester.

I framtiden vil nasjonale og nyskapende virksomheter stille dårligere i konkurransen fordi de ikke har den samme tilgangen til data som de globale stor-aktørene har. Dessuten må alle norske bedrifter må forholde seg til norske lover og regler og bidrar gjennom forskning, sysselsetting og skatt til den norske velferdsstaten.

Sunde mener utenlandske datamonopoler i nær fremtid truer vår evne til produktivitetsvekst og innovasjon. Han tar til orde for at digitaliseringsminister Nikolai Astrup bør ta initiativet til en nasjonal datastrategi for å sikre eierskap til de data vi selv produserer.

Det spørs om ikke Sunde ber om for mye. Problemet han beskriver er ikke erkjent. Politikerne mangler det overordnede perspektiv han etterlyser.

Vi fikk et eksempel på det i forrige uke da regjeringen la fram meldingen om en ny drosjepolitikk. Det skal åpnes for mer konkurranse og legges til rette for internasjonale aktører.

Regjeringen ønsker at Uber kommer på banen, fordi det kan øke konkurransen og gi billigere drosjeturer. Her åpner en for at en internasjonal aktør skal ta 25 % av omsetningen ut av landet – og av det blir kun småpenger i skatt.

Internasjonale aktører banker også på døren til det offentlig. De tilbyr seg å ta vare på data uten at det skal koste noe som helst. Det er fristende for en stat og kommune som er opptatt av å spare der det er mulig.

Det spås butikkdød fordi globale aktører som Amazon etablerer seg. Mediene trues fordi Google og Facebook tilbyr kundene de rimeligste og mest treffsikre annonsene fordi de har enorme datamengder de kan bearbeide.

I den globale økonomien kan vi ende opp som husmenn. De globale stor-aktørene sitter med det reelle eierskapet og henter ut de store gevinstene. Vi gjør jobben og får betalt det de store aktørene vil gi.

Vi er kommet til et punkt der den globale markedsliberalismen må reguleres av nasjonalstatene på en helt annen måte enn i dag. Vi må beskytte vår egen verdiskaping. Debatten om globalisering må føres på nye premisser, for global konkurranse er ikke lenger bare et gode. Det er en trussel mot det samfunnet vi har bygget opp.