Nytt forsøk for May

Det ble et knapt flertall for brexit i juni i fjor. For daværende statsminister David Cameron ble det et nederlag han ikke klarte å riste av seg. Han ville ikke påta seg å lede landet i en retning han ikke hadde tro på. Han tok nok også med i beregningen at det ville bli stridigheter internt om han hadde fortsatt som statsminister. Han hadde gjort sitt. Nå fikk andre ta over. Han ante ikke hvem som lå best an.

Gro Harlem Brundtland tapte folkeavstemningen om EU-medlemskap i 1994. Det var surt, men hun valgt å fortsette som statsminister. EØS-avtalen var på plass, og retningen var gitt. Nei til EU betydde ingen ny kurs. Det var ikke noe krav i partiet eller i opinionen om at hun skulle tre til side. Gro Harlem Brundtland reiste seg raskt, ristet nederlaget av seg og gikk videre.

De konservative brukte kort tid på å finne ut at det var Theresa May som burde overta etter Cameron. Hun markerte seg raskt som en tydelig leder. Hun ga beskjed om at de ikke var noen grunn til å fortsette diskusjonen om Storbritannia skulle melde seg ut av EU eller ikke. Den avgjørelsen var tatt. Hun varslet at hun ville føre en sosial politikk og bekjempe fattigdom. På det beste kunne en tro det var en Labour-leder som talte. Hun maktet å skape en viss forventning om at hun ville bli en samlende statsminister som kunne lede Storbritannia inn i en ny tid. Hun posisjonerte seg også i forhold til forhandlingene med EU med å si at ingen avtale med EU var bedre enn en dårlig avtale. Hun gikk for en hard brexit.

Vinneren Corbyn

Det første året som statsminister ble rimelig vellykket. Hun kunne notere seg for økt oppslutning. Det var forståelig at hun skrev ut nyvalg for å sikre og forbedre sin posisjon framfor brexit og store endringer for britisk økonomi. Men i valgkampen var det Jeremy Corbyn som ble stående som den som ville fornye og ta grep for å bedre situasjonen for britene flest. Corbyn ble valgkampens suverene vinne, Theresa May dens taper.

Theresa May etterlater ingen tvil om at hun vil fortsette som statsminister. Hun mistet flertallet og må nå dele makten med det nordirske unionspartiet DUP. Det er ingen ulykke. De er få statsministre forunt å ha et rent flertall bak seg. De fleste statsministre i EU er avhengig av andre partier for å beholde makten.

Theresa May innser at oppgaven blir vanskeligere, men ikke umulig. Da ville hun ha trukket seg. May har sine motstandere innad i partiet – og utenfor. En av dem er George Osborn, den tidligere finansministeren som nå er redaktør i London-avisa Evening Standard. Han spår at det vil begynne å rakne for henne alt neste uke og at hun ikke vil overleve De konservatives landsmøte i oktober.

Men det er da ingen som står klar til å overta som partileder? Boris Johnsen er nevnt. Han sitter i Mays regjering og avviser kategorisk at han vil innta statsministerstolen. En annen mulig kandidat, Michael Gove, blir nå hentet inn i regjeringen igjen.

Det avgjørende for Theresa May er å føre en politikk om vinner oppslutning hos velgerne. Samtidig skal hun lede forhandlingene med EU. Det blir enda mer komplisert når hun må ha med seg de nordirske unionistene.

Alt blir vanskeligere for May etter helgens valg. Slik er politikken. Men det blir ikke enklere for en annen partileder. Uroen i britisk politikk framover skyldes ikke Theresa May. Det skyldes at britene er uenige i en rekke viktige spørsmål. Det vanskeligste av dem er brexit.

Det var større kaos i britisk politikk i fjor sommer enn det er nå. Theresa May har dannet en ny regjering og akter å demonstrere at hennes kritikere tar feil. Hun vil vise at hun er i stand til å lede landet.

Helskinnet igjennom

Noen ganger må politikere påta seg oppgaver som er så kompliserte at sjansene er store for at de ikke kommer helskinnet igjennom den krevende prosessen. Brexit kan være en slik oppgave. Den som vil leve lenge i landet som statsminister, bør tenke seg om to ganger før en melder seg på.

Hvis Boris Johnsen eller andre i partiet som går med en statsminister i magen, vil sikte seg inn mot å overta, bør de ikke drive krisemaksimering på si. De bør bidra til å roe situasjonen ned og se hvilke resultater Theresa May oppnår. Sannsynligvis vil det bli mer kritiske tilstander neste år når en ser hvordan brexit-forhandlingene barker i vei.

Theresa May tapte en mulighet. Hennes mulighet nå er å levere som statsminister selv om det er mange som tror hun ikke klarer det, ikke ønsker hun skal klare det eller vil motarbeide henne. May har bestemt seg for å sette inn alt hun er og har for å overbevise skeptikere og motstandere om at hun er den som kan klare å lede landet gjennom brexit. Hun har makten, og vil beholde den, så lenge hun har et flertall i eget parti med seg.