Offerlammet i Nav

Da Navs ytelsesdirektør, Kjersti Monland, trådte fram på den offentlige arenaen for å kommentere Nav-skandalen, virket det på ingen måte som om hun hadde tenkt å fremstille seg som er offerlam.

Snarere tvert imot.

Hun sa til Aftenposten at de i Nav hadde tolket regelverket i tråd med de rådende politiske oppfatninger og signaler de mente de hadde fått fra departementet.

Selv om hun ikke sa det rett ut, ble det oppfattet som om hun la ansvaret på statsråd Anniken Hauglie.

Hauglie svarte med å si at Nav burde ha ryddet eventuell tvil om hvordan lover og regler var å forstå ved å ta det opp med departementet.

I kriser er det embetsverkets rolle å støtte den ansvarlige statsråd, ikke å uttales seg slik at det gir grunnlag for å hevde at det er uenighet mellom politiske ledelse og den underliggende etat.

Det straffer seg som regel å uttale seg slik at en statsråd offentlig må korrigere det en sier.

Monlands fratreden kan ses i et slikt utilsiktet «selvmordsperspektiv».

Vi vet ikke, men hun kan ha fått signaler, forsiktige sådanne, om at hun ikke har departementets tillit.

Den statsråden skal ha og må ha tillit til, er direktør Sigrun Vågeng.

Henne har Hauglie tillit til. Vågeng er da også klok nok til å forstå at hun ikke offentlig må eksponere uenighet med sin statsråd.

De sitter i samme båt, i alle fall fortsatt, og må veksle på å styre og ro om de skal komme seg velberget gjennom bølgene.

Hadde Kjersti Monland valgt å forbli taus, kunne hun kanskje ha reddet sitt eget skinn. Men sannsynligvis syntes hun ikke det var riktig å la Sigrun Vågen bli stående alene i mediestormen.

Det er tross alt hun som kan trygd og regler. Sigrun Vågeng kommer utenfra og er ingen ekspert på trygd og sofistikerte tolkninger av EØS-avtalen.

Sigrun Vågeng har ansvar, men ikke kompetanse på trygderett. Da statsråd Robert Eriksson ansatte henne, var oppgaven å se til at Nav fikk flere i arbeid og at organisasjonen fungerte beste mulig.

Det er all mulig grunn til tro at Monland fortsatt mener det hun sa til Aftenposten.

Hennes historie om hva som har skjedd er styrket etter hvert som vi har fått mer innsyn i hva som har skjedd.

Det er neppe noen tvil om at politikerne har bevisst eller ubevisst latt være å forholde seg til EØS-avtalene på trygdeområdet.

De har ønsket å stramme inn på trygdeeksporten og har antatt at de har hatt handlingsrom innenfor EØS-avtalen til det.

Politikerne over hele linjen har bommet grovt. De vil ikke komme unna med å legge ansvaret på Nav.

Når Monland trekker seg, stiller hun seg ikke frem som et lyteløst offerlam klar til å ofres.

Hun erklærer seg heller ikke som uskyldig, som en lojal statens tjener som bare har gjort det politikerne har bedt henne om å gjøre.

Hun tar sin del av ansvaret, men aviser at hun har meldt seg som syndebukk.

Hun må tåle å lese i mediene at noen er fornøyd med at «endelig er det noen skyldige som melder seg».

Det Monland sier er at det hun har kommet fram til, er at det både er nødvendig og riktig å sette på en ny leder som kan styrke kraften i avdelingen.

Hun mener rett og slett at det er andre som kan gjøre en bedre jobb enn henne med å rydde opp og få avdelingen til å fungere best mulig.

Det står respekt av ledere som stiller sin plass til disposisjon når de mener andre kan gjøre en bedre jobb.

Når ledere opplever at det skorter på motivasjonen, en mister gnisten eller opplever en økende slitasje med oppgaven som leder, bør en stoppe opp og stille seg spørsmålet om en bør tre til side.

Monland sier det er hun som tar initiativet til å tre tilbake. For alt hva vi vet, kan hun ha drøftet dette med Sigrun Vågeng.

Vågeng er påpasselig med ikke å tildele Monland skyld for Nav-skandalen. De to er samstemte om å hevde at andre er bedre enn Monland til å lede avdelingen framover. De kommenterer knapt fortiden.

Vågeng forsøker altså ikke å skape et inntrykk av at Monland trekker seg som følge av den opprydningen hun har satt gang.

Hvis det hadde vært saklig grunnlag for det, kunne Vågeng gjort det. Det ville styrket hennes posisjon.

At Mondal trekker seg, kan lette noe av presset både på Vågeng og Hauglie fordi en ny direktør i den avdelingen som har bommet grovt, vil kunne bidra til å øke tilliten til Nav.

Sigrun Vågeng og Anniken Hauglie kan ikke trekke et lettelses sukk selv om Monland trekker seg. Hauglies politiske ansvar er det samme.

Hvilken rolle Vågeng, og for så vidt Hauglie og hennes departement har spilt, i utviklingen og opprydningen i Nav-skandalen, får vi sannsynligvis et bedre innblikk i over helgen.

Da legger Nav fram sin interne granskningsrapport. Den kan inneholde opplysninger som setter Monlands fratreden i et annet lys.

Det blir uansett enklere for Sigrun Vågeng å legge fram rapporten som forventes å ose av selvkritikk, når Monland alt har sagt at hun tar sin del av ansvaret.