Opp av grøfta – sluke kameler

Ingen ting er så galt at det ikke er godt for noe. For få dager siden fikk vi et inntrykk av at Erna Solberg måtte innta tapernes posisjon. Hun hadde mislykket med sin store kongstanke – å få de fire borgerlige partiene til å holde sammen i regjeringen.

I dag virker det som om det beste som kunne skjedd Erna Solberg er det som mandag ble betegnet som hennes store nederlag. Grunnen er at det blir slik er at de i dag ikke trenger å regne med Frp.

Dagen i dag er optimismen og mulighetens dag. I dag gjelder troen på hva enkeltmennesker kan få utrettet som statsråd. Det er dagen da Høyre, KrF og Venstre kan få plassert enda flere av sine folk på maktens taburetter.

Å få mer makt utløser energi. Å oppleve at en ikke lykkes, er energitappende. Erna Solberg regjering var tappet for energi som følge av indre stridigheter, misnøye og elendige meningsmålinger. Det er en regjering som strutter av energi og virkelyst som nå samler seg rundt Kongens bord.

Det er nesten som «hvorfor har vi ikke tenkt på det før, å få Frp ut».

Også i Frp er de fornøyd. De gjør store hopp oppover på meningsmålingene. Nå skal de virkelig få vise hva de egentlig mener og slippe å ta hensyn til Venstre og KrF.

Noen vil ha det til at det er et problem for Frp at Knut Arild Hareide og Abid Raja går inn i regjeringen. Det er motsatt. Frp er ute etter å markere seg. De leter etter motstandere. De vil ha temperatur. Hvis Knut Arild Hareide virkelig vil nedprioritere veiutbygging og bekjempe bilistene, skal de tvinge ham i kne i Stortinget. Frps prosjekt framover er å vise den makten de har utenfor regjeringskontorene.

Når både Sveinung Rotevatn og Abid Raja får plass i regjeringen, kan ikke partiet få noe bedre utgangspunkt for å øke oppslutningen. Når alle de tre lederkandidatene er i regjering, blir det lettere for alle fløyer i partiet å leve med at en av dem blir leder. Det er ikke godt å si om Trine Skei Grande har styrket eller svekket sine muligheter for å få fortsette som leder. Ved å ta Raja inn i regjeringen, har hun gjort ham stueren. Kan man bli statsråd og er en av landet mest populære politikere, kan man også bli leder. Slik vil i alle fall hans mange støttespillere i partiet tenke.

Den kamelen Trine Skei Grandens måtte sluke, var å bytte Abid Raja ut med sin nære medarbeider Ola Elvestuen.

Når det først har gått så galt som det har gått for KrF, er Knut Arild Hareides inntreden i regjeringen som plaster på såret å regne. Redaktør Vebjørn Selbekk i Dagen betegner det som en forsoningshandling. Om det kommer til å bety noe for oppslutningen om KrF at Knut Arild Hareide skal styre med tog, vei, bompenger og bilavgifter er tvilsomt. Men internt vil han være som balsam for sjelen, eller en vederkvegelse, som de gamle i KrF fortsatt sier.

Nå har KrF fått sin drømmeregjering. De må bare komme seg godt over sperregrensen. Hvis ikke får Knut Arild Hareide rett. Det var til venstre de skulle gått.

De eneste som ikke har slukt noen kameler, er KrF. Det er ingen ting Kjell Ingolf Ropstad heller vil enn å få sin gode venn Knut Arild Hareide inn i regjeringen.

Selv om han har lovet å oppføre seg som en synder som har vendt om, er det mange i Høyre som mener Erna Solberg har slukt en kamel ved å ta Hareide inn i regjeringen. Slik ser ikke Erna Solberg på det. For henne er Hareide en bortkommen sønn som vender hjem til den rette siden i politikken. Det er Hareide som innordner seg Solberg, ikke Solberg som strekker seg for å komme Hareide i møte.

For Erna Solberg handler det om å beholde posisjonen. Da gjør hun det som skal til for at Venstre og KrF skal komme seg opp av grøfta og over sperregrensen.

Hva slags regjeringsalternativ hun skal gå til valg på i 2021 er ikke godt å si. Den tid, den sorg. Hun ser det an. Hun vet hun må gjøre det hun kan for at det ikke blir så mye strid og bråk i den borgerlige leir at velgerne mister troen på hennes prosjekt.

Erna Solberg strekker seg i alle retninger for å holde troppene samlet. Det kan bli Høyre som mister oppslutning fordi partiets politikk blir utydelig i alle kompromisser som må inngås både i regjering og i Stortinget.