Opposisjonen som byråkratidriver

Da de rødgrønne ga fra seg makten, sto det 1200 i soningskø. De rødgrønne pratet, men fikk gjort lite. Å få ned soningskøen har vært en prioritert oppgave for Erna Solbergs regjering. De har satt i gang utbygging av flere fengselsplasser. Det tar tid, men i tiden framover vil kapasiteten øke. I mellomtiden har regjeringen inngått avtale om å få benytte ledige fengselsplasser i Nederland for å få ned soningskøene. Nå står det om lag 300 i køen for å sone. Regjeringen fortjener honnør for å ha oppnådd gode resultater.

Så kommer Arbeiderpartiets programkomité med et forslag om at avtalen med Nederland skal sies opp og det skal vedtas en lov som forbyr soning i utlandet. Velkommen til bakvendtland. Det er drepen for folk å stå måneder og år i kø for å få sonet sin straff. Mange opplever at livet deres settes på vent og at det virker som en tilleggsstraff. Derfor er det vesentlig at soningskøene reduseres til et minimum. De som har sonet i Nederland, har ikke hatt vondt av det. De har hatt en soning tilsvarende den de ville fått i Norge. Det er en fornuftig utnyttelse av ressurser at staten kjøper tjenester når det er behov for det. Det blir rimeligere og mer effektivt enn å utvide kapasiteten permanent for å kunne ta unna topper.

Ap vil ha omkamp

Ap ville ikke av prinsipielle grunner åpne for soning i Nederland. Nå vil de ha omkamp. Det er anstaltmakeri å ville vedta en lov som forbyr at soning kan foregå utenfor landets grenser. Hvis en Ap-regjering vil si opp avtalen med Nederland, blir resultatet at soningskøene vil øke. Nei, sier Ap. De vil heller at folk skal kunne sone med fotlenke. Dette blir en merkverdig kriminalpolitikk. Dømmes folk til soning, må det tas på alvor. I en del tilfeller kan soning med fotlenke forsvares. Men begrunnelsen bør ikke være at vi har for få fengselsplasser.

Ap bør legge prinsippene til side og gå stille i dørene. De leverte ikke varene da de satt med regjeringsmakten. Den borgerlige regjeringen har vist hvordan det skal gjøres uten å øke byråkrati og de faste kostandene i strafferettsforvaltningen.

Det er et flertall på Stortinget som vil frata utlendingsmyndighetene retten til å ta statsborgerskapet fra mennesker som lyver om sin identitet. De vil at domstolen skal behandle alle slike saker. Bakgrunnen er at bioingeniøren Mahad Abib Mahamud har saksøkt staten for å ha fratatt ham statsborgerskapet etter å ha bodd i landet i 17 år. Utlendingsmyndighetene mener han løy om sin identitet da han fikk innvilget asyl.

Under høringen i Stortinget i går advarte styreleder Bård Tønder ved Domstolsadministrasjonen om å viske ut det prinsipielt viktige skillet mellom forvaltningen og domstolene. Domstolene kan som ankeinstans kontrollere at forvaltningen har gjort jobben sin, men bør ikke selv fatte beslutninger om å ta fra folk statsborgerskapet. Det vil svekke domstolenes stilling som uavhengig instans, mener han.

Opposisjonen argumenterer med rettsikkerheten. Den er det da ikke noe i veien med. Mahamud sak viser at dagens system fungerer. Utlendingsmyndighetene vet at alle vedtak de fatter kan bli bragt inn for en domstol.

Nå er tanken at Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) kun skal drive saksbehandling. Deretter skal saken legges i køen for domstolsbehandling selv om saken er helt opplagt.

Sprengt kapasitet

Domstolenes kapasitet er alt sprengt. Det følger ikke økte bevilgninger med den økningen av saker som dette vil medføre. Politikerne har ikke forhold seg til at nyordningen vil øke byråkrati og kostander og gi lenger ventetid for å få saker til behandling i domstolene.

Denne nyordningen skjer ikke på grunnlag av en evaluering av dagens praksis eller at det er påvist svakheter i dagens system. Det er kun knyttet til oppstyret rundt Mahad Abib Mahamud. Hvis politikerne mener det er urimelig at han skal sendes ut av landet etter 17 år, kunne de ha hengt seg på KrF som vil ha en foreldelsesfrist i slike saker. Det er urimelig å sende Muhamad ut for uriktige opplysninger han ga da han fortsatt var å regne som et barn. Det kunne politikerne ordnet opp i, framfor å la seg beruse av ideen om å la alle slike saker uansett overlates til domstolene

Den mest nærliggende forklaringen på at noen fikk det for seg at alle saker slike saker skal behandles av en domstol, er at Sylvi Listhaug er for dagens ordning. Opposisjonen verker etter å påføre henne nederlag. Men det er grenser for hvor mange titalls millioner det skal brukes for å markere det – og samtidig få høre fra domstolene at man har slått inn på en tvilsom juridisk blindvei.