Pengebruken i idretten

Endelig har nasjonen fått vite hva Norges Idrettsforbund brukte penger på under og i forbindelse med Sotsji-OL. Det kan vi takke VG for. For det var de som kom på den ideen at den som mottar mye offentlig støtte må informere offentligheten i detalj om hva pengene er brukt på, hvis offentligheten bryr seg om det. Dette kravet hoppet kulturminister Linda Hofstad Helleland på. Saken er ikke utredet. Prinsipielle sider er ikke vurdert. Den ene politikeren etter den andre slengte seg på kravet om full åpenhet. Det ville vært et halvveis- selvmord å gå inn for lukkethet når alle ropte om åpenhet. Idrettsstyret ble presset fra skanse til skanse. Først sa de ja til full åpenhet om pengebruken i den perioden de hadde ansvar. Det var ikke godt nok. Til slutt var det er massivt flertall på Idrettstinget som ville gjøre seg ferdig med saken en gang for alle. Nå skal alle få vite alt.

Spektakulære bilag

Denne uken har mediene hentet ut det mest spektakulære fra bilagsbunkene. Det ble for eksempel spist kaviar for 5600 kroner da den norske Russlands-ambassadøren kom til Oslo for å ha møte med ledelsen i Idrettsforbundet. Svindyrt. Og hva med at samboeren til daværende generalsekretær Inge Andersen, Denise Ringnes, kjøpte varer i minibaren for 200 kroner. Var nå det nødvendig? Og så var det suiten med to rom på Hotel Marriott. En natt kostet 10.500 kroner. Og her bodde både statsminister Erna Solberg og de kongelige. Kunne de ikke klart seg med et vanlig dobbeltrom? Kan VG lage en undersøkelse der de spør om de kongelige bør bo finere enn folk flest? Og det koster 200.000 å ha trompetisten Ole Edvard Antonsen i Sotsji i tre dager. De kunne fått folk som spiller piano mye, mye rimeligere.

Det ble brukt noen titusener på vin og øl på idrettstoppene og deres gjester under Ungdoms-OL på Lillehammer i 2016. Det hadde blitt billigere med brus og Munkholm og da hadde en jo fått markert at idrettsungdom ikke drikker. At få av utøverne var til stede, har knapt nok kommet fram.

Det er alltid noen som mister hode og dømmekraft når det står omdømme på spill. Idrettsforbundet skal ha brukt 800.000 for å få publisitet i et magasin. God omtale her ble sett på som vesentlig for å kunne vinne fram med OL-søknaden.

På forsiden i Aftenposten er hovedoppslaget at grasrota er frustrert over pengebruken i Norges Idrettsforbund. Det er forståelig. Det er godt gjort at toppidrettens med dens krav og kostnader fortsatt henger sammen med frivillige som sliter lokalt med å få endene til å møtes. OL er dessuten noe langt mer enn toppidrett. OL er big business. Her er det næringsinteressene som styrer. Det er søkkrike pamper på løpende bånd som forventer og krever å få det beste. Og det er kongelige som ikke kan tilbys annet enn pomp og prakt.

Det meste av det Idrettsforbundet brukte penger på i forbindelse med Sotsji- OL er forståelig. Hadde Inge Andersen visst at mediene skulle få tilgang til alle bilagene, hadde de brukt mindre penger, men de ville ikke forhindret oppslag om penger til luksus, pomp og prakt.

Blir ikke flere OL

Det blir ikke noen flere OL i Norge med det åpenhetsregimet som nå er innført. Skal en lykkes med å få arrangere et OL, må en ha spanderbuksene på i lang tid i forveien. Dette er godt stoff for mediene. Det vil alltid være noen som reagerer på en regning. Det vil bli kontinuerlig fokus på pengebruken innen Idrettsforbundet framover, og særlig dersom noen skulle komme på den tanken at vi skulle søke om et OL igjen. Den nye generalsekretæren Karen Kvalevåg vil nok følge pengebruken med en revisors argusøyne, men hun vil neppe unngå å måtte stå til rette for en pengebruk som noen reagerer på.

Mediene og kulturminister Linda Hofstad Helleland har tvunget idretten til å innføre offentlig innsyn på bilagsnivå med den begrunnelse at de mottar så mye offentlig støtte. Hvor går grensen for når en organisasjon må gi offentligheten fullt innsyn? Gjelder det alle bistandsorganisasjonene for eksempel? Ingen har krevet det. Og det er sannsynligvis slik det er. Kravet om innsyn fra myndighetenes side kan ikke begrunnes prinsipielt. Det er ingen tradisjoner i forvaltningen for å kreve offentliggjøring av bilag å få offentlig støtte. Det som kreves er revisorgodkjente rapporter om hva pengene er brukt til. Staten har ikke tradisjoner for rapporter på minibarbar-nivå. Idretten må forberede seg på å rapportere helt ned på detaljnivå til mediene. Pengebruk er godt stoff. Idretten har selv bestemt seg for at de vil behandles som om de var et offentlig organ, ikke en frivillig organisasjon som gjennom revisor og egne kontrollkomiteer sørger for at generalforsamlingen godkjenner bruken av ressurser. Norges Idrettsforbund har overlatt til hele folket via mediene å overvåke pengebruken. Den oppgaven tar folket gjerne på seg.