Politikere som lyteløse lam

Kravet om plettfrihet er ikke nytt.

I det gamle Israel var det et krav at lammet som skulle ofres, måtte være lytefritt. Det skulle ikke ha skader eller defekter, være fullkomment. Kun det beste var godt nok.

I det gamle Hellas lot folket seg representere av borgere de visste hadde utviklet karakter, de som lykkes langt på vei i å leve i pakt med dydene. De var etisk bevisste og tilliten verdig, vil vi si i dag.

Opp igjennom historien har vi hatt politiske ledere av ymse slag. Konger og paver også. Det er ikke uten videre slik at det er «de beste» eller de som er best skikket som når toppen. Trump - vi sier ikke mer.

Når det gjelder stortingspresidenter ser det ut til å være innført spesielle renhetskrav.

Den som skal være nest etter Kongen, må være «lyteløs». Det holder ikke å si at alle som er valgt inn på Stortinget er bra nok til å bli stortingspresident.

Slik trodde vi det var. Men tidene forandrer seg. For tiden er det uvær over Stortinget. Det har kommet lavtrykk på lavtrykk - pensjoner, pendlerboliger, etterlønnsordninger og reiseregninger.

Det kulminerte da påtalemakten bestemte at seks stortingsrepresentanter skulle etterforskes for mulige brudd på reglene for pendlerbolig.

Eva Kristin Hansen trakk seg umiddelbart med den begrunnelse at en stortingspresident ikke kan være under etterforskning.

Hansens advokat, John Christian Elden, sier til VG at hans klient ikke har brutt noen regler.

Politiet sier de ikke har startet noen etterforskning og at Hansen følgelig ikke har status som mistenkt.

Elden ber om at valget av ny president i Stortinget utsettes. Han taler nok for døve ører.

Sverre Myrli ble enstemmig valgt til fjerde visepresident 9. november. Det var forventet at han ville rykke opp etter at Hansen trakk seg.

Ifølge Aftenposten har det foregått en maktkamp internt i Ap om vervet som i utgangspunktet ikke mange higer etter. De vil helle drive politikk enn å lede møter, representere og passe på formaliteter.

Formelt er det stortingsgruppens valgkomité ledet av Åsmund Aukrust som velger Aps kandidat. Men i praksis er det partisekretær Kjersti Stenseng og stabsleder Kristine Kallset ved Statsministerens kontor som håndterer prosessen.

I sin forrige stilling som assisterende Ap-sekretær, hadde Kallset hovedansvaret for håndtering og opprydning etter #metoo-sakene.

Aftenposten skriver at saken står i fare for å vekke til live interne konflikter som har herjet i partiet i flere år.

Ap-ledelsen går grundig til verks med å sjekke aktuelle kandidaters gjøren og laden. De vil ikke risikere at de velger en president som har svin på skogen eller har opptrådd kritikkverdig.

På 90-tallet hadde Sverre Myrli et forhold til en AUF-er. Hun var 18, han var 26.

Det dukket opp en mulig #metoo-sak knyttet til Myrli i forbindelse med at partiet kontaktet AUF-ere for å kartlegge mulige #metoo-saker i desember 2017. Kvinnen har aldri levert inn noe varsel eller klage, kan Aftenposten fortelle.

Partiledelsen kjente til opplysningene da Myrli ble innstilt som visepresident i oktober. Det har ikke kommet noen nye opplysninger etter det.

Myrli reagerer på at en slik sak blir trukket fram når det vitterlig ikke foreligger en sak. Støttespillere som Aftenposten har snakket med, bruker ord som «maktkamp» og «Stasi-metoder».

Hva som skjedde for 26 år siden mellom to kjærester, burde være irrelevant i dag når det ikke er blitt noen sak av det. Det er umulig å gå tilbake 24 år og rekonstruere det som skjedde.

Saker blir strafferettslig foreldet. Det burde også mulige #metoo-saker bli.

Aftenposten skriver at de har vært i kontakt med kvinnen. Myrlis skjebne ville ligget i denne kvinnens hender.

Hadde han blitt valgt som stortingspresident, kunne kvinnen anonymt ha sagt at «hun reagerte på det som skjedde, men at hun valgte å ikke anmelde det».

Da hadde mediestormen tatt Myrli. Slik er det blitt. Derfor føler Ap- ledelsen seg tvunget til å opptre litt «Stasi-aktig».

Det er mediene som driver fram stadig skjerpede krav til plettfri oppførsel på de områdene opinionen til enhver tid interesserer seg for.

I medienes verden er det de fullkomne som skal arve jorden - og ofres om det skulle vise seg at de ikke var bedre enn folk flest likevel.