Politikken i det private

Det er ikke noe nytt at arbeidsgiver har et ansvar for arbeidsmiljøet. Det er slått fast i Arbeidsmiljøloven. Ledere skal påse at det ikke skjer mobbing og trakassering. De kan riktignok ikke gjøres personlig ansvarlig for om medarbeidere oppfører seg dårlig overfor hverandre. Ledere kan ikke ta ansvar for hva mennesker føler. Konflikter og uro kan oppstå selv under den beste leder. Det ledere har ansvar for, er å holde øyne og ører åpne og ta opp problemer i arbeidslivet med sikte på å finne en løsning.

#metoo-kampanjen har avslørt at ledere i flere bedrifter og organisasjoner ikke har skjøttet sitt ansvar på en tilfredsstillende måte. De har sviktet med å konfrontere ansatte som har vist en oppførsel andre har reagert sterkt på. Ikke en gang om noen har varslet, har de grepet fatt i saken.

#metoo-kampanjen har bidratt til å skjerpe arbeidsgivers ansvar, men også til å utvide ansvaret inn på privatlivets område. Det forventes nå at arbeidsgiver skal ta fatt i episoder og opplevelser som skjer utenfor arbeidsplassen. Det er ikke uproblematisk. Hvordan kollegaer oppfører seg på fest som ikke har noe med arbeidsplassen å gjøre, kan en ikke forvente at ledere uten videre skal gå inn i. Lederansvaret strekker seg ikke langt ut over arbeidsplassen.

I politikken er disse grensene enda vanskeligere å trekke. Politikken består hovedsakelig av tillitsvalgte som er gitt ansvar uten at de får lønn for det. De fleste er ikke profesjonelle som har et arbeidsgiveransvar overfor medlemmer og tillitsvalgte. Politikken består av en rekke uformelle nettverk, møter i partiets regi og tverrpolitiske samlinger. Her utfolder det seg maktkamper og rykter florerer. Her finnes både dominerende lederskikkelser og stemmekveg.

I Arbeiderpartiet har de endt opp i en smørje uten like der en av partiets mektigste, Trond Giske, er i sentrum. Han er en politiker med stor makt, og han vet å bruke den. Flere har opplevd å bli kjørt over av Giske. Nå er det kommet så pass med klager på hvordan han oppfører seg at Jonas Gahr Støre har kalt ham inn til en samtale. Det er Dagens Næringsliv som kjører saken. De omtale først tre anonyme varsler mot Giske. De var så pass tynne at ingen andre medier omtalte dem. Deretter skrev de om to andre varsler som heller ingen fulgte opp. I går kunne de fortelle at fire andre kvinner har reagert på Trond Giskes oppførsel. De har gått rett til Støre fordi de ikke stoler på partiets sekretær, Kjersti Stenseng og Anniken Huitfeldt, leder av kvinnenettverket. De skal settes på siden fordi de påstås å være Giskes støttespillere. Så pass delikate påstander har fått bred dekning i mediene i dag.

Det er de som mener at ingen ting av det en statsråd foretar seg, kan sies å være privat. Deltar Giske på en fest, er det kulturministeren eller nestelederen som deltar, ikke Giske som privatperson. De reaksjonene som har kommet mot Giske så langt, hører til det enkelte vil hevde er Giske privat. Men kritikerne hevder det er statsråd Giske det handler om.

Hva de siste fire såkalte varslene handler om, er ikke kjent. Stikkordet er oppførsel og vi må kunne anta at det har med #metoo å gjøre.

Tidene forandrer seg. Regelen er at mediene ikke skriver om politikeres utroskap selv om de har all verdens sikre kilder. Det regner en for å høre til privatlivet. Men om kvinner opplever uønsket og plagsom oppmerksomhet av en politiker som de ikke er i et forhold til, blir det medieoppslag av det, endatil med anonym kilde.

At saken rundt Giske også handler om en maktkamp innad i Ap, er det liten tvil om. Kjersti Stenseng og Anniken Huitfeldt er ikke født i går. Få kjenner partiet bedre enn dem. Om Ap skal behandle varslersaker der disse settes på sidelinjen, vil maktkampen dra seg til ytterligere.

Aftenposten har i dag er oppslag med Julia Sandstø (20) som meldte fra om dårlig håndtering av en trakasseringssak i KrFU. Fredag forlot hun KrFs kontorer gråtende etter at hun opplevde å bli skjelt ut av et KrFU-styremedlem, skriver avisen.

Hun sto tidligere fram i Aftenposten og sa at hennes sak ble håndtert dårlig. Hun sa ja til å møte generalsekretær Hilde Frafjord Johnson i går, men før hun skulle inn til generalsekretæren traff hun på en leder i KrFU som hevdet at hennes sak ikke var noe å lage noe nummer av. «Alle har vært forelsket og gjort dumme ting, Julia, det vet du godt», fikk hun høre og ble også gjort oppmerksom på at foreldre hadde tatt kontakt og sagt at de vurderer å melde barna sine ut av KrFU. Før hun sto fram forsøkte KrFU-leder Martine Tønnessen og generalsekretær i KrFU, Otto Galtung, å få henne til ikke å snakke offentlig om den trakasseringen hun hadde opplevevd. De mente hun ikke hadde noen sak.

Tønnesen og Galtung opplever at de ikke kjenner seg igjen i det Tønnesen hevder de har sagt. Sandstø opplever at hun ikke når fram. Sandstø forlater KrF-kontoret gråtende. Galtung beklager at Sandstø er lei seg og sier «døren alltid står åpen for Julia om hun vil snakke om det hun synes er vanskelig».

Sandstø klager over at Hilde Frafjord Johnson eller KrFU egentlig ikke bedt om unnskyldning for håndteringen, «bare sagt unnskyld for at jeg «opplevde» behandlingen dårlig, sier Sandstø.

Leder i Oslo KrFU, Kristofer Olai Ravn Stavseng, sier også at ledelsen i KrfU reagerte på at han gikk sammen med de andre lederne i Oslo om å kreve at politikere som trakassere blir ekskludert fra partiet.

Slik må en regne med det blir når følelser og opplevelser danner utgangspunktet, og det hersker forvirring om hva som er fakta.