Politisk fiskefusk

Riksrevisjonen kommer med til dels alvorlig kritikk mot dagens fiskeripolitikk. Den bryter ganske enkelt med de grunnprinsipper Stortinget har vedtatt.

Endringene i kvotesystemet som har pågått siden 2004 har økt lønnsomheten i den norske fiskeflåten. Men antallet fiskerimottak på land er redusert fra 252 til 192, og fiskekvotene er blitt samlet på færre hender.

Handelen med fiskekvoter har ført til at mange lokalsamfunn får ikke levert fisk regelmessig. Dermed er det ikke grunnlag for fiskemottak og fiskeindustri. Leveringsplikten som følger kvotene, fungerer ikke lenger som tiltenkt.

Denne utviklingen er stikk i strid med det Stortinget har vedtatt.

Her er poenget at fiskeressursene skal gi grunnlag for en spredt bosetning langs kysten. Leveringsplikten er en nøkkel for at det skal kunne skje. Forutsetningen for dagens ordning er at det er et økonomisk grunnlag både for å fiske og foredle i nærheten av der fisken befinner seg.

Riksrevisjonen nøyer seg ikke med å peke på at utvikling og praksis ikke er i samsvar med de mål Stortinget har fastsatt. Riksrevisjonen vil ha tiltak som begrenser eierkonsentrasjonen.

I dag er det nesten umulig for unge å bli fiskere fordi det er for dyrt å kjøpe seg fiskekvoter. Derfor øker gjennomsnittsalderen på fiskerne. Det er gode tider for de som har båt og kvote. Den som vil selge kvoten sin til høystbydende, får en god pris. Riksrevisjonen anbefaler at det ryddes opp i dette.

Fiskebåtene blir færre og større. Riksrevisjonen advarer også mot denne utviklingen og ber om tiltak for å opprettholde den miste kystflåten: sjarken på under 11 meter.

Fiskeriminister Odd Emil Ingebrigtsen sier til Klassekampen at det ikke er avdekket alvorlige feil og mangler i Riksrevisjonens rapport og minner om at det var vært et politisk ønske over tid å øke lønnsomheten i næringen.

Ingebrigtsen har rett i at det ikke er avdekket brudd på lover og regler. Det skulle bare mangle. Det er ikke noe å klappe i hendene for.

Riksrevisjonens poeng er at fiskeripolitikken som føres, er i strid med det Stortinget har vedtatt.

Stortinget holder seg med festtaler og ønskelister. Alle er enige om at fiskeindustrien er viktig og at den må bidra til å styrke lokalsamfunnene langs kysten.

Men i praksis er det noe annet som skjer. Det blir færre steder hvor fisk foredles og store trålere dra til andre land der det er rimeligere å få fisken foredlet.

Ingebrigtsen har rett i at det over alt i samfunnet blir større enheter. Også i denne sektoren må en være opptatt av effektivitet og kostnadsreduksjoner, for fisk skal konkurrere på det internasjonale markedet.

Regjeringen ville banke igjennom en melding om fiskerivirksomheten før Riksrevisjonens rapport var klar.

Den bør se sette på vent. Stortinget bør ikke behandle en melding om fiskeripolitikken før de råd Riksrevisjonen kommer med et grundig vurdert.

Skal en fortsette den utviklingen regjeringen legger opp til, må Stortinget ta inn over seg at målene må endres.

Stortinget kan ikke nøye seg med å bedrive ord. Vil Stortinget holde fast på målene, må de legge om kursen i fiskeripolitikken. Enten eller, ikke et sett med ord og en annen praksis.