Politiske vinnere

Den som skal vinne i hopp, må både hoppe langt og ha en førsteklasses stil. Det er kombinasjonen av kraft og kontroll, av fysikk og estetikk, av form og innhold som skaper enere. Slik ser det ut til i økende grad å bli i politikken også. Det handler ikke bare om politisk innhold. I økende grad handler det om politikeren som person. Vår kultur dyrker vinnere. Mediene og opinionen leter etter personer som ikke bare har ambisjoner om å vinne, men som makter å skape tro på at de er spesielle vinnertyper.

Barack Obama var en vinnertype. Først trodde ikke flertallet at det var mulig for en afro-amerikansk politiker å bli president. Obama maktet imidlertid å skape begeistring og tro på at han kunne vinne. Folk trodde på at han hadde, ikke magiske, men ualminnelige evner til å skape den forandringen han snakket om. Obama ble raskt fanget av systemet og fikk ikke utrettet så mye. I perioder var han en lite populær president, men han klarte å bli gjenvalgt. Han var usedvanlig god på stil, og holdt stilen i hele perioden, men hoppet ikke særlig langt.

Selvskryt

Obama var ikke beskjeden på egne vegne, men han passet på å ikke la selvtillit bikke over i selvskryt. Med Donald Trump er det motsatt. Hans varemerke er selvskrytet. Han fremstiller seg selv som verdensmester, en gave fra over til nasjonen, den inkarnerte vellykkethet og en som opplever at alt han tar i blir gull. Han fikser de beste damene, tjener de fleste milliardene, samler flest tilhengere, er best på TV, har den flotteste familien og omgir seg med det beste nettverket. Trump skryter hemningsløst av seg og sitt. Og han fikk folk til å tro at han var vinneren som kunne «make America great again». Fortsatt fremstiller han seg som et politisk talent som er i full gang med å skape et nytt Amerika. Rundt ham vokser motstanden og det er et åpent spørsmål om Republikanerne vil orke å holde ut med han i fire år. Med Trump er det bare stil, og fortsatt er det rundt 38 prosent som støtter ham. Han har knapt oppnådd resultater så langt. Viljen til å fremstille seg selv som unik og usedvanlig dyktig er ikke blitt mindre. Da regjeringen var samlet for vel en uke siden, fikk han alle ministrene på rad og rekke til å servere ham smiger. En selsom opplevelse. Den typen dyrking av en selverklært vinner hører ikke demokratiet til. Vi er tilbake i historien der kongen eller keiseren ble regnet som guddommelig omgitt av lydige undersåtter.

Erna Solberg hadde høy vinnerprofil da hun møtte pressen denne uken for å kommentere den politiske situasjonen og oppsummere hva regjeringen har fått utrettet. Solberg ble ikke statsminister fordi hun ble sett på som en vinner. Mange tvilte på om hun ville lykkes som leder for de borgerlige. Solberg er ikke blant de beste i stil, men hun er blitt bedre og bedre. Hun scorer høyt på troverdighet. Hun er ikke en vinnertype med evne til å begeistre de store masser, men hun har vist at hun har forstand på å styre landet. Hun har flere felles trekk med Angela Merkel. Merkel tar ingen forsamlinger med storm. Hun snakker ikke om luftige visjoner og strør ikke om seg med ambisiøse løfter. Hun er politikeren for hverdagene, ikke de store anledningene. Hun har vist at hun finner løsninger som kan samle. Alt tyder på at hun blir en vinner ved høstene valg.

Jonas Gahr Støre har spisset vinnerprofilen sin det siste halve året. Han er blitt tydeligere, mer konfronterende og offensiv. Han bygger autoritet som partileder og opptrer med den selvtillit som kjennetegner den som vil vinne et valg.

Startet eget parti

Den største vinneren er dog Emmanuel Macron. Han startet med stil og personlighet, med troen på seg selv. Han så at franske velgere var lut lei de tradisjonelle partiene. Han ville ikke brøyte seg vei via det etablerte partiapparatet. Han ville ta styringen selv fra a til å. Derfor startet han sitt eget parti. Det var hans forretningsidé. Det skal bøttevis av selvtillit og vinnervilje til for å klare å gå fra null til å bli EUs fremste politiker på vel et år. Det er Angela Merkel som har mest makt i EU. Det er imidlertid Macron som setter den politiske dagsordenen for tiden.

Macron har kun levert på stil. Han har ikke oppnådd et eneste politisk resultat. Han opptrer som om han alt har vunnet det politiske slaget som venter på hjemmebane. Macron ble en statsmann på rekordtid. Han har skapt en ny glød i EU og ikke minst: Frankrike framstår som det ideologiske lokomotivet i EU. Med Macron er Frankrike blitt viktig igjen. Vinneren Macron er erstattet med taperen Francois Hollande.

Det kan være Macron er i stand til å levere de reformer Frankrike nå er modent for. Lykkes han på hjemmebane, har Europa fått en leder for en lang periode framover. Macrons stil er upåklagelig, han vinner respekt i alle leirer, men oppnår han ikke resultater har han skaffet seg en vond fallhøyde.