Presidenten som ikke vil bøye seg

Stortingspresident Olemic Thommessen måtte tåle en kraftig skrape fra partifelle Michael Tetzschner i stortingssalen mandag, skriver NTB.

Det NTB skriver og det som ellers har stått om saken i pressen, baserer seg på den forutsetning at det er Tetzschner og en enstemmig Kontroll- og konstitusjonskomité som har rett, og presidentskapet som har gjort en feil.

Det er som regel slik at kontrolløren har rett når en påstår at andre har gjort en feil. Hele tilsynssystemet hviler på denne forutsetningen. Riksrevisjonen har også alltid rett, mener de selv i alle fall. Det finnes riktignok eksempler på at de tar feil. At Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomité kan ta feil, er egentlig en kjettersk tanke.

Kontrollørene har rett. For å rydde all tvil av veien, holdt juristen Michael Tetzschner en halvtimes foredrag i Stortinget i går. Han kunne brukt mindre tid og spart seg for noe av intensiteten dersom stortingspresident Olemic Thommessen hadde innrømmet at presidentskapet gjorde en feil i dialogen med EOS-utvalget.

«Uskjønnsom handling»

Komiteen mener presidentskapet handlet «feil» og «uskjønnsomt» da EOS-utvalget skulle evalueres for tre år siden. Utvalget representerer folkevalgtes tilsyn med de hemmelige tjenestene. Kontrollkomitéen mener presidentskapets oppgaver er å være møteplanlegger, og for øvrig håndtere oppgaver knyttet opp mot Stortingets administrasjon.

– Presidentskapet hadde dermed ingen anledning til å forsøke å endre på utvalgets mandat eller foreslå å gi dispensasjon fra taushetsplikt, slik det gjorde i denne saken. Siden taushetsplikten er lovpålagt, kunne den bare oppheves ved lov, mente Tetzschner.

Thommessen på sin side så liten grunn til å beklage – snarere tvert imot.

– Hvis denne saken er betegnende for hvordan den interne dialogen på Stortinget skal foregå fremover, har vi et stort problem, sa Thommessen i sitt innlegg i Stortingssalen. Han kritiserte medlemmer av komitéen for å bruke en «voldsom retorikk».

Overrumplingstaktikk

– Overrumplingstaktikk og grove beskyldninger om lovbrudd uten rot i virkeligheten hører ikke hjemme i en slik dialog. Jeg håper kontrollkomiteen i det lange løp også vil se seg tjent med en annen form i den interne samtalen i Stortinget, sa Thommessen.

Thommessen opptrer som en leder med fokus på relevans og konsekvens , komitéen som det det de er; kontrollører. Om man ser ulikt på hvordan en sak skal løses eller om man er uenig i en framgangsmåte, så snakker man sammen og finner løsninger. Man starter ikke med å skrike til hverandre og fremsette påstander om brudd på forretningsorden og lover som styrer forvaltningen.

På Stortinget skal det foregå politiske slagsmål. Selv om Stortingets kontollkomité later som om de driver kontroll, er det politikk de holder på med. Stortingets presidentskap, derimot, er opptatt av å opptre samlende. De skal legge det samlede Stortingets beste til grunn for det de holder på med.

I denne saken virker det som om Kontrollkomitéen er opptatt av å markere at de behandler alle likt. De tar også presidenten fatt når de mener han ikke har levd opp til kravene som det opereres med i det kontrollregimet de bestyrer. Det er bare Kongen som går fri Kontrollkomitéens kritiske blikk.

Thommessen er opptatt av relevans. Hvis en sak er for liten til å lage oppstyr rundt, bør en droppe den, i alle fall ikke ta fram lupe og millimetermål. Det er ingen merkelige motiv som ligger bak den behandling Presidentskapet ga av henvendelsen fra EOS-utvalget. Det gikk noen uker før et brev ble kjent, men påstander om at Presidentskapet ville holde noe skjult for Stortinget, finner Thommessen horribel.

Går ikke i krigen

Thommessen er ikke så opptatt av hvem som har rett i det formelle. Han går ikke i krigen for Presidentskapets handlemåte. Det kunne vært gjort på en annen måte. De kunne brukt kortere tid. Han går i krigen mot Kontrollkomitéen. Han sier ikke mer enn han synes han kan. Mellom linjene kan en lese at Thommessen mener Kontrollkomitéen representerer en ukultur.

Thommessen velger å ikke ta et fnugg av selvkritikk. Det irriterer selvsagt Kontrollkomitéen. En kan stille spørsmål ved hva som er poenget med kontroll dersom de som blir kontrollert ikke bryr seg. Dette er blitt skjebnen til Kontrollkomitéen. De virvler opp mye støv i mange saker, men det kommer lite ut av det til slutt.

Det er annerledes med den kontrollen tilsynene utøver. De kan sette krav om at feil og mangler skal rettes på. Riksrevisjonen kan år etter år gripe fatt i de samme tingene. Etater som blir kontrollert mener en del av det Riksrevisjonen kommer med ikke er relevant, men de retter seg etter det likevel.

Stadig mer av politikken handler om prosedyrer, om det er noen som har brutt en lov, latt være å følge en retningslinje, kanskje kunne ha erklært seg inhabil, vært mer forsiktig for å hindre at noen kunne komme til å misforstå slik at omdømme kanskje blir skadet …

Om vi kan tolke Thommessens fullstendige avvisning av å få et rapp over fingrene som en protest mot det stadig mer omseggripende kontrollregimet, er det forfriskende.