Prinsesse med kommersiell teft

Komiker Zahid Ali sier at han han hadde ventet seg både ofring av dyr og sexorgier, men at seansen med prinsessen og sjamanen hadde endt opp i et helt vanlig motivasjonsseminar.

Ingen kreftsyke har kommet gråtende ut av salen, skuffet over at sjaman Durek Verret ikke har klart å helbrede dem.

Ingen har meldt om at de følger seg yngre eller kjenner på at de har fått snudd noen atomer i kroppen.

Det skal heller ikke være noen som har observert engler.

Ingen har stått fram og fortalt om at de har kommet i kontakt med slektninger som for lengst har meldt overgang til de evige jaktmarker.

Ingen har hørt at Verret har bedt noen om å hive tablettene de har fått av legen i do og heller satse på sjamanisme.

Helsemyndighetene kan senke skuldrene.

Prinsessen og sjamanen driver på med noe rart, men det er ikke ulovlig. Det går selvsagt an å mene det er kritikkverdig. Og det er lov å mene at prinsesser ikke bør drive med den slags Märtha Louise driver med.

Vår prinsesse har steget ut av storsamfunnets forestillingsverden. Hun finner mening i minoritetsmiljøer. Og hun har forelsket seg i en mann som mange synes virker skummel og mistenkelig. Han blir beskrevet som er en lurendreier og en sjarlatan i mediene.

Ingen kvinne i Norge har opplevd at den hun er blitt forelsket i og er sammen med, så til de grader blir herjet med i mediene.

Det prinsessen og sjamanen driver med, oppleves selvsagt fremmed, merkelig, suspekt og mistenkelig. Slik må det blir når en lar journalister og skeptikere komme tett på sjamanisme i praksis.

Det er opplest og vedtatt i det norske storsamfunnet at vi respekterer at kjærlighetenes veier er uransakelig. Alle ser ut til å være enige i at Märtha Louise må få leve sammen med den hun elsker.

Mediene står i kø for å lage tett på-reportasjer med de to. De klarer seg utmerket i samtale med journalister. Folk kommer til å vende seg til sjaman Durek Verret etter hvert.

Redaktører har en sterkt utviklet evne til å se det prinsipielle i alt mulig.

Det som er betenkelig denne gangen, er at Märtha Louise tjener penger på sin prinsessetittel. Det har hun gjort i over 15 år.

Hun har drevet engleskole og solgt bøker. Nå tar hun inngangspenger for å holde foredrag sammen med sjamanen.

Om hun vil, kan hun tjene seg søkkrik på stille seg til disposisjon på kurs- og foredragsmarkedet. En arrangør ville glatt betalt 100 000 kroner for å at Märtha Louise skulle ha snakket en time om «å våge å være seg selv og følge sin overbevisning».

Dette må hun gjerne drive med, men da kan hun ikke kalle seg prinsesse, mener Fædrelandsvennen og diverse andre kommentatorer. For ingen skal tjene penger på sin kongelige tilknytning, er begrunnelsen.

I Aftenposten foreslås det at hun skal få etternavnet Haraldsdatter- Märtha Louise Haraldsdatter. Kongen Harald må skjære igjennom å gi henne dette navnet, sies det.

Det hører ingen steds hjemme at en kvinne på 48 skal fratas det navnet som har gitt henne identitet. Har vi et kongehus, så har vi et kongehus.

En konge og dronning får prinser og prinsesser. Slik er det med den saken.

Hadde det endt med at hun tok navnet Haraldsdatter i håp om å få fred, hadde mediene fortsatt å kalle henne for prinsesse.

Märtha Louise har i et intervju med TV2 sagt at hun vil kalle seg prinsesse for det er det hun er. Kong Harald vil ikke skape en konflikt med sin datter ved å frata henne det navnet hun vil beholde.

Kronprins Håkon har sagt at han vil ha dialog med søsteren sin om hvordan hun bruker prinsessetittelen. Det må han gjerne gjøre, men det er vitterlig Märtha Louise som selv må avgjøre hvordan hun vil framstå.

Det er ikke noen forskjell på å bruke prinsesse på omlaget av en bok eller på en annonse for en foredragsserie. Märtha Louise opererer i et marked. Hun kan ikke gjemme unna prinsessetittelen.

Det finnes verre ting en prinsesse kan utnytte enn en viss kommersiell teft.

På «Debatten» i NRK i går kveld ble det uttrykt bekymring for at hun skulle dra på foredragsturne i USA markedsført under «Prinsessen og sjamanen».

Hva skulle være problemet med det? De to kan selvsagt tjene noen millioner på et slikt konsept. Det er sikkert en eller annen amerikaner som kommer til å tro at det norske kongehuset har slått seg på sjamanisme.

Dem om det. Kronprins Håkon kan da la seg intervjue at amerikanske medier og forklare at «han og de andre i kongefamilien tror på Gud og Jesus og regner seg som lutherske kristne».

Märtha Louise kan si at det gjør i grunnen hun også, men at hun også mener at sjamanisme ikke står i motsetning til kristen tro.

Prinsessen og sjamanen skaper økt interesse for åndelighet i et samfunn der mange mennesker er på leting etter noe utover det materielle.

De fleste vil ikke ha sansen for det de bringer til torgs. Men antallet interesserte vil sannsynligvis øke selv om det store flertallet rister oppgitt på hodet.

De som har problemer med Märtha Louises tilknytning til kongehuset, kan bruke det som et argument for å avvikle monarkiet.

Vil en beholde monarkiet, bør en trene seg i økt toleranse for hva de ulike medlemmene av kongehuset kan finne på framover.