Pustebesvær for demokratiet

I Dagens Perspektiv i fjor publiserte vi forskning fra universitetet i Gøteborg som viser at demokratiet som styreform mister oppslutning fra en tredjedel av verdens land for tiden. Undersøkelsen som er et samarbeidsprosjekt mellom Dalia Reserarch, Alliance of Democraties og Rasmussen Global viser at majoriteten av verdens befolkning ikke føler at de har noen innflytelse over politikken. Hele 61 prosent av nordmenn svarer at «folk som dem sjelden eller aldri har innflytelse over politikken». Prosenttallene for Sverige er 55 og 51 for Danmark.

Objektivt sett står demokratiet i Norge sterkt og ytringsfrihetens fane vaier fritt. Men folk føler tydeligvis noe annet. Det har skjedd betydelige endringer i det norske politiske landskapet det siste året. Styringspartiene Høyre og Arbeiderpartiet har fått svekket sin posisjon. Ytterpartiene øker oppslutningen. Bompengeopprøret, kampen mot sentralisering, protestene i Nord-Norge mot «Oslostyret», den sterkt voksende motstanden mot vindkraft og økt oppslutning om SV og Rødts radikale løsninger, kan ses på som at demokratiet fungerer tross alt. Folk engasjerer seg. De blir ikke værende i følelsen av at det ikke nytter.

Vi vet ikke om bevegelsen i velgermassen vil føre til endringer som folk vil merke noe til. Protest- og ensaks-partier mangler helhetlige løsninger og blir fort fanget inn av systemet.

Det som skjer her på berget er temmelig moderat sammenliknet med det som har skjedd eller skjer i en rekke andre vestlige land. Den polskfødte Oxford-professoren, Jan Zielonka, er blant dem som hevder demokratiet er på vei inn i en krisetilstand. I boken Counter-Revolution: Liberal Europe in Retreat, som kom i fjor, hevder han at forutsetningene for det liberale demokrati; frihandel, et uavhengig rettsvesen, frie og kritiske medier, respekt for minoriteter og menneskerettigheter, er i ferd med å smuldre opp.

Han minner om at forutsetningene for et demokrati er at ikke all makt konsentres hos flertallet. Radikale høyrepartier fanger opp frustrasjonen i store velgergrupper og skaper krise i politikken, men de løser ikke problemene som er årsak til folks frustrasjon og demokratikritikk.

Zielonka gir nyliberalistene, representert ved politikere som Ronald Reagan og Margaret Thatcher, med deres privatisering, skattekutt og avregulering av markedene, mye av skylden for utviklingen. Finanskreftene har fått et grep om politikken. Forskjellene øker og politikerne sliter med å få styring over de store, globale selskapene. At politikerne ennå ikke har klart å skattlegge selskaper som Google og Facebook, for eksempel, demonstrerer hvor bakpå og maktesløse de er.

I denne situasjonen har høyresiden med til dels ekstreme holdninger blitt en betydelig maktfaktor i flere land. Protesten mot økte forskjeller knyttes gjerne sterkt til motstand mot innvandring og sauses sammen med nasjonalistiske forestillinger. Det blir for enkelt å si at det er høyrekreftene som truer demokratiet. De kommer som et resultat av at globalisering, frihandel og innvandring er kommet ut at kontroll.

Problemene løses ikke ved å stramme inn innvandringspolitikken, slik EU prøver på - og Donald Trump på sin måte. En må finne løsninger som hindrer at de rike blir rikere og at forskjellene innad i et land øker. Skal det være vekst, må veksten fordeles på en annen måte enn det som har skjedd de siste tiårene. Det er intet mindre enn demokratiet som trues ved at pengemakten får utfolde seg over landegrensene, slik det har skjedd de siste tiårene.

Donald Trump prøver å begrense innvandring og har innledet en handelskrig som vi bremse globaliseringen. Det er for tidlig å si noe om hva som blir resultatet. Sannsynligvis går det galt med amerikansk økonomi fordi Trumps liberalisme, der skattelettelser står sentralt, vil forsterke de økende forskjellene i det amerikanske samfunnet. Trump øker spenningene og konfliktnivået i samfunnet. Tilliten til myndighetene og mellom ulike grupper bygges så sterkt ned at det i seg selv truer demokratiet. Da blir svaret «den sterke mann» som gjør som han vil. Det er det Trump forsøker på. Det ser ikke ut til at det i det amerikanske samfunnet finnes demokratiske krefter som er sterke nok til å stoppe Trump.

De demokratiske institusjonene og rettsvesenet står imidlertid sterkt i USA. De tåler nok enda en periode med Trump. Men han kan rekke å gjøre skade som det kan ta lang tid å rette opp.

Brexit var folkets opprør mot landets politiske elite. Slik sett kan brexit ses på som et eksempel på at demokratiet fungerer. Det har riktignok ført Storbritannia ut i et politisk uføre som de strever med å komme ut av. Enten kommer de seg ut av EU uten en avtale 31. oktober eller så ligger det an til å bli et nyvalg der de som vil bli i EU, vil få styrket sin posisjon i Parlamentet.

Kaos er til tider prisen vi må betale for et demokrati. Det skjer også rett som det er at flertallet ikke fatter de avgjørelser som et land er tjent med på sikt. Det må vi leve med.

Når to av demokratiets flaggskip, USA og Storbritannia, er i krise, hadde det vært fint om EU- skuta kunne seilt i roligere farvann. Spenningene innad i EU er sterke, og et politisk spekter bredere enn noen sinne skal i neste periode utgjøre EU-parlamentet. De som vil nedskalere EU og frata ledelsen i Brussel makt til fordel for nasjonalstatene, vil kreve innflytelse i EU-parlamentet.

Utfordringen for EU er å komme opp med tiltak som kan virke samlende og være effektive for å hindre økte forskjeller i de enkelte landene. EUs fire friheter er ikke løsningen. Heller ikke mer makt til Brussel. Veien å gå er heller å gi nasjonalstatene større muligheter for å føre en politikk som sikres en sterkere nasjonal forankring.