Rike og mektige NHO

Hvem er landets mektigste? Er det regjeringen eller Stortinget?

Det skal være Stortinget ifølge Johan Sverdrup, som har fått de gigantiske oljefeltet oppkalt etter seg. Han slo fast at «all makt skal samles i denne sal».

Dette er et av de argumentene som er bitt brukt for å holde Norge ute av EU. I praksis kan en stille spørsmål om EU har like stor makt som Stortinget over det som faktiske skjer i landet.

Penger er makt. I praksis har de rikeste skaffet seg mye makt i mange land.

Globale næringslivsgiganter øker sin makt over utviklingen på viktige områder i samfunnet. Det er nok å nevne Google og Facebook. Skulle Amazon etablere seg i landet, vil det bety død for mange av dagens handelsbedrifter.

Politikerne er dårlig rustet til å beskytte oss mot de rikestes dominerende makt. Vi klarer knapt å skattlegge de internasjonale it-gigantene.

Når noen av verdens mektigste samles til Davos-møtet seinere i måneden, skal de blant annet drøfte de økte forskjeller som dagens kapitalisme fører til.

Det er et voksende problem i en rekke land at et lite mindretall blir rikere og øker sin makt, mens antallet fattige og maktesløse øker.

De fattige og de som opplever at de blir tapere i samfunnsutviklingen har imidlertid den makten stemmeretten gir.

Det kan på sikt gi store endringer på det politiske plan. Så langt ser det ut til at det er høyrekrefter med nasjonalistiske trekk som fanger opp disse velgergruppene.

Globaliseringen har stoppet opp. På en del områder går den i revers.

Proteksjonismen brer om seg. Skal vi komme på sporet igjen, må politikerne ta grep ved å demme opp for de skjevheter som det globale kapitalismen fører med seg.

Det kan synes som en håpløs oppgave med Donald Trump i USA. Men EU kan ikke noe annet enn å ta disse utfordringene på alvor om de skal klare å holde organisasjonen sammen.

I alle land utfordres de rike og mektige til å spille på lag med det politiske flertall. Det handler om å vise raushet og være de svakestes støttespillere.

Landets mektigste er samlet til NHOs årskonferanse i dag. Dette er nok landets mektigste forsamling om vi legger sammen den rikdom og makt deltakerne representerer.

Men som gruppe er de ufarlige, for de har ingen intensjon om å opptre samlet. De utgjør ikke en gang et interessefellesskap.

Bredden er stor. Her finner vi så vel røde sosialister som blå kapitalister.

I år er det klima og arbeidsplasser som er tema. Deltakerne skal utfordres til å ta flere grep for å få ned klimautslippene.

Samtidig er det avgjørende at vi klarer å skape flere arbeidsplasser. Arbeid til alle, i alle fall flest mulig, er nøkkelen for å bekjempe en utvikling der vi får en gruppe som øker sin rikdom og flere som blir fattige.

NHO er påpasselige med å ikke gjøre NHO-konferansen til talerstol for egne snevreinteresser.

Det betyr ikke at det legges opp til et tannløst program eller at NHO er objektive. NHO er en interesseorganisasjon for dere medlemmer, bedriftene i Norge.

Samtidig er de opptatt av at bedriftene skal vise samfunnsansvar, ikke minst ved å få ned den delen av klimautslippene som industrien selv har ansvaret for.

Erna Solberg roste i sin åpningstale bedriftene som har vist ansvar ved å inkludere arbeidstakere som av ulike grunner har problemer med å skaffe seg arbeid.

Dette har de gjort uten å se til bunnlinjen.

Solberg mener mange bedrifter viser vei og at det ikke stemmer at de bare er opptatt av bunnlinjen.

Hun advarte mot å bygge ned samarbeidet mellom næringslivet og offentlig sektor. Hun trakk endatil frem jernbanereformen som eksempel på hvor bra det blir når en privatiserer.

Jonas Gahr Støre var i salen. Det var ingen anledning til replikk.

President Arvid Moss åpnet konferansen i et optimistisk modus. I de neste 30 årene må det skapes 800.000 nye jobber.

Han tror det er mulig, men da må offentlig og privat sektor samarbeide. Optimismen er ellers knyttet til Norges unike naturgitte ressurser.

En seksdobling av verdiskapingen knyttet til de naturgitte ressursene burde være innenfor rekkevidde.

Det som samler de som møter på årskonferansen, er at de er opptatt av hvordan næringslivet kan bidra til å skape det samfunnet flertallet ønsker seg.

Det er ingen grunn til å snakke ned bedrifter selv om de er opptatt av å tjene så mye penger som mulig. Det er utmerket så lenge de samtidig tar samfunnsansvar.

Vi oppnår ikke mindre forskjeller ved å forhindre at noen blir søkkrike. Politikernes oppgave er å fordele samfunnets samlede ressurser slik at vi kan bevare vårt velferdssamfunn.

Da må de søkkrike betale høy skatt. Å sørge for at forskjellene mellom rike og fattige ikke blir for stor, bidrar til stabilitet i samfunnet. Dette bidrar igjen til økt lønnsomhet for bedriftene.

Bedrifter, velferd, rike og fattige, arbeid, reduserte klimautslipp- «alt henger sammen med alt», som Gro Harlem Brundtland sa.