Saksbehandlet selvkritikk

Mexicos president, Andrés Manuel López Obrador, ber Spania og Vatikanet si unnskyld for overgrep begått mot urbefolkningen i kolonitiden.

Spania sier det er uaktuelt å gå tilbake flere hundre år i historien og bedømme det som skjedd ut fra dagens premisser.

Det går an å forstå at den spanske regjeringen ikke ser hva poenget skulle være med det. Mexico og Spania har for lengst utviklet nære relasjoner.

Når krav om unnskyldning dukker opp, skyldes det at mange graver i fortiden som del av en identitetsavklarende prosess. Historien brukes i økende grad til identitetsbygging. En ønsker å gi en unnskyldning en identitetsbyggende prosess.

Vatikanet kunne holdt det gående i lang tid om de skulle bedt om unnskyldning for alt det tvilsomme de har vært med på opp gjennom historien.

Pave Frans har bedt om unnskyldning på vegne av sin kirke for alle overgrepene prester har begått. Det er på sin plass. Saken har aktualitet og skjer samtidig som Paven sier han er opptatt av å sette en stopper for overgrepene og at det skal få konsekvenser for de skyldige.

For 20 år siden ba Kong Harald samene om unnskyldning for de overgrep samene er blitt utsatt for av storsamfunnet.

I en tale på den internasjonale romdagen 8.april 2015 beklaget statsminister Erna Solberg de feil staten har begått mot samene.

Representanter for den samiske befolkning sier dette har stor betydning for dem. De lever fortsatt under et press fra storsamfunnet selv om myndighetene anerkjenner urbefolkningens rettigheter og Sametinget er opprettet.

Mange samer vil hevde at fortidens feil og undertrykkelse fortsatt er med å definere deres livsvilkår.

Vi er ennå ikke ferdig med 2.verdenskrig. Tyskland lever ennå i en slags permanent unnskyldende tilstand for det nazistiske feilgrep hele nasjonen ble trukket inn i.

Først i dag, 64 år etter at Tyskland kapitulerte, er det mulig å føre en forsiktig debatt om Tyskland bør styrke sitt forsvar.

De norske biskopene har også kastet seg på unnskyldningsbølgen. I en uttalelse om abort beklaget de at «kirken som institusjon gjennom historien har vist manglende engasjement for kvinners frigjøring og rettigheter» og at «kirkens holdning har påført alenemødre en krevende belastning.

Det heter at de som «kirke må forandre måten å snakke om abort på, og hvordan vi ivaretar mennesker som er berørt».

Biskopene har som ventet fått ros for sin selvkritikk, mens andre har stilt spørsmål med hva de egentlig mener og hvorfor de kommer trekkende med selvkritikk nå.

På årsmøte i Den norske forfatterforening marsjerte en av landets mest kjente forfattere, Kjartan Fløgstad, ut i protest med beskjed om at han ville ha protokollført at han meldte seg ut.

Grunnen var at foreningen har beklaget at foreningens «æresrett» i 1945 dømte 17 norske forfattere. Fløgstad skrev et kritisk innlegg som ikke ble publisert på foreningen hjemmeside.

Han fikk nok av den velmenende og uforpliktende selvkritikken Forfatterforeningen har gitt rom for. Fløgstads poeng er at vi i dag ikke kan dømme det som skjedde for 65 år siden. Handlinger må leses og forstås i en historisk kontekst. Det blir galt å lese og vurdere historien med dagens briller.

Kjartan Fløgstad har et godt poeng. Foreninger og nasjoner bør være varsomme med selvkritikk. Den som har foretatt seg noe en i ettertid innser er galt, bør ta selvkritikk.

Selvsagt kan forfattere og biskoper si at de er kritiske til det som har skjedd i historiene. Men når foreninger og organisasjoner saksbehandler unnskyldninger og ingen av de ansvarlige den gang lenger er til stede, blir beklagelser et forsøkt på å stille seg selv i dag i en bedre lys.

Partier, staten, kirken og forfatterforening må leve med sin historie. En bør ikke forsøke å bygge eget positivt omdømme ved å saksbehandle og institusjonalisere selvkritikk. Selvkritikk er det personer som bør drive med.

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt

Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.

---