SAS på nye vinger

Norwegian er i ferd med å bli et større selskap enn SAS, og de vokser betydelig raskere enn SAS. For fire år siden var SAS på sammenbruddets rand etter flere år med betydelige underskudd. De måtte foreta voldsomme kostnadskutt for å komme seg på beina. De ansatte ble tvunget til å akseptere lavere lønn og dårligere arbeidsvilkår. SAS er nå ute av tunellen og har fått fast grunn under føttene. De er i posisjon til å investere for framtiden. SAS ønsker å vokse. Det er ikke uten risiko. Alternativ er å bli stående stille. Det er sannsynligvis mer risikabelt enn å satse på vekst i en situasjon der det skjer store endringer i flybransjen.

Det er ikke mye SAS kan klare å vokse i sitt hjemmemarked i Skandinavia. Veksten må skje internasjonalt. Norwegian har gått opp løypa. Nå vil SAS følge i samme spor. De vil registrere et nytt selskap i Irland og ha baser i Storbritannia og Spania der de blir få faste ansatte. For mange fast ansatte binder opp for store kostnader over tid. De vil leie inn både piloter og kabinbesetning. Dermed slipper de arbeidsgiveransvaret og kan leie inn kapasitet etter behov. De som vil bemanne SAS-flyene som er tilknyttet datterselskapet i Irland, vil få en betydelig lavere lønn enn de som i dag er ansatt i SAS hjemme i Skandinavia.

Parat på hugget

Fagorganisasjonen Parat er på hugget med sterke advarsler mot å svekke ansattes rettigheter. Det er mulig SAS kan unngå et basketak med fagforeningene. Hvis de leier inn piloter og besetning for å fly til destinasjoner til og fra London, Spania eller hvor det skulle finne på å starte flyruter fra, kan ikke fagforeningene hindre det. Det er åpenbart at SAS ikke kan leie inn personell for å fly innenlands i Skandinavia uten å erklære krig mot de ansatte. Spørsmålet er om de kan fly, for eksempel Malaga-Oslo, med innleid personell. De ansatte vil sette ned foten for det. Men det er tvilsomt om de kan hindre en slik utvikling.

Bjørn Kjos har gått i krigen for flyselskapenes rett til å engasjere utenlandske piloter og kabinpersonale til lavere lønninger enn i Norge for å fly de internasjonale rutene. Norwegian er dømt til å tape i den internasjonale konkurransen dersom deres ansatte skal ha like høye lønninger som i Norge. Kjos har brøytet seg vei til protester både fra norske fagforeninger og amerikanske kongressmedlemmer. Bjørn Kjos har vunnet de fleste slagene. Det eneste han kan frykte er en tweet fra Donald Trump om «make USA great again, let Norwegian hire Americans». Bjørn Kjos vil ansette de som er «best og billigst». På flyruter til og fra Asia betyr det for eksempel asiatisk personell.

Problemet for Kjos har vært at alle var ansatt i det som i dag er blitt konsernselskapet Norwegian. Han har derfor skilt ut flere selskaper og flyttet de ansatte over i de nye selskapene. Formelt har de dermed fått en ny arbeidsgiver. De ansatte har imidlertid hevdet at tariffavtalene skulle følge med. De har ikke akseptert dårligere lønns- og arbeidsvilkår som følge av omorganisering. Her har ikke Kjos kommet i mål, men han har vunnet de avgjørende slagene for å få Norwegian til å vokse internasjonalt ved å tilby ansatte lønns- og arbeidsvilkår på internasjonale markedsbetingelser.

Kampene Kjos har ført

Konserndirektør Eivind Roald i den norske delen av SAS kan unngå de kampene som Bjørn Kjos har ført, i alle fall i første omgang. De ansatte vil ikke like at SAS nå bygger opp en ny organisasjon med utgangspunkt i Irland med helt andre lønns- og arbeidsbetingelser enn de ansatte i Norge har. Men fagforeningene tar nok poenget selv om de ikke vil innrømme det. Det er umulig for SAS å ekspandere internasjonalt dersom de ikke kan leie inn personell på markedsmessige betingelser.

SAS etablerer seg i Irland hvor selskapsskatten er meget lav. Det er forståelig ut fra et bedriftsøkonomisk ståsted. SAS trenger kapital for å vokse. Da gjelder det å drive virksomheten fra et land der en slipper unna med å betale mindre skatt av overskuddet enn i de skandinaviske landene. De private eierne som samlet har en eierandel på rundt 50 prosent, ser positivt på det som skjer. Den norske, svensk og danske stat som eier den øvrige halvparten, vil ikke bryte ut i jubel. Hva er poenget med å eie et selskap som etablerer seg i Irland for å betale lavere skatt? Det er et godt spørsmål.

Det kan være regjeringen i Norge, som gjerne selger statsaksjer, benytter sjansen til å kvitte seg med sin eierandel på 16 prosent. En slik tanke er det få politikere på Stortinget som er fremmed for. Da Trond Giske var næringsminister, avviste han ikke at det kunne bli aktuelt å selge SAS-aksjene. Men da var ikke tiden inne. Det ville vært som å forsøke å selge høns i regnvær. Når SAS nå framstår med struttende selvtillit og dristige planer, kan staten kanskje få en grei pris for aksjene sine.