Sentraliserte bedriftsstyrer

Det skal ikke mye til før Trygve Slagsvold Vedum spiller plata «Sentralisering av statlig styringsmakt».

Det har han fått anledning til i dag når Nationen offentliggjør en oversikt over hvor styremedlemmene i de statseide selskapene kommer fra.

«Ingen i styrene nord for Hamar», er tittelen på første side og med referanse til de seks største selskapene. Slagsvold Vedum lar seg ikke be to ganger:

– Det er et eksempel på hvordan makt sentraliseres. Det ligger enormt mye makt i disse styrene. At en hel landsdel som Nord-Norge ikke har en eneste styreleder i selskaper som har en landsdekkende funksjon, er ikke holdbart, sier han og trekker fram Posten som et eksempel.

– I Nord-Norge handler det ikke bare om regninger, men om det lokale næringslivet, som ikke får levert pakkene, eller tannlegekontoret som ikke får protesene de trenger. Det er andre praktiske utfordringer om du bor på Frogner, eller om du bor i Mehamn eller Fauske, sier Senterparti-lederen.

Slagsvold Vedum har utvilsomt rett i at man som privatperson kan oppleve Postens tjenester ulikt om en bor på Frogner eller i Mehamn. I rollen som styremedlem skal ikke det spille noen rolle.

Styrets oppgave er, som næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) påpeker, å drive forretning, ikke politikk. Det er politikerne som skal ta disktrikspolitiske hensyn, ikke styrene.

Styre og ledelse skal drive i tråd med det eierne har lagt til grunn. Eieren staten har ikke bedt Posten om noe annet enn å drive med akseptabel lønnsomhet.

Om det skal bringes ut post hver dag eller tre dager i uka, er det politikerne som skal avgjøre, ikke styret.

Hvis et styremedlem begynner med protokolltilførsler der en «stemmer for postlevering hver dag i uka fordi jeg og naboene mine vil ha post hver dag», vil det være et brudd på premissene for styrevervet en har fått.

Nationen har gjennomgått de 74 statseide selskapene for å avdekke den geografiske spredningen blant styremedlemmene. De seks største selskapene er Telenor, Equinor, DNB, Norsk Hydro, Nye veier og Posten.

Nå har riktignok Norsk Hydro et styremedlem fra Stavanger og Posten en fra Bergen, og de har ikke regnet med ansatte som styremedlemmer.

Telenor er i en særstilling. Her kommer fire styremedlemmer fra utlandet, mens to bor i Oslo. I Telenor er det fire utlendinger og tre fra Oslo.

I Nationen heter det at de «styres fra utlandet- ikke distriktene». Her tillegger Nationen en rolle styrene ikke har. Telenor og Equinor er norske selskaper og de styres fra Norge selv om de har omfattende viksomhete utenfor landets grenser.

Det er hentet inn styremedlemmer fra utlandet fordi disse har en unik kompetanse som selskapet trenger.

Det er valgkomiteen som foreslår for generalforsamlingen hvem som bør velges til styret. Komiteen leter etter styremedlemmer med spesialkompetanse. Målet er at styret samlet sett skal ha kompetanse til å støtte og kontrollere administrasjonen og ha de beste forutsetninger for å legge en strategi for selskapet.

Kravet om 40 prosent representasjon av kvinner må det tas hensyn til. Noen er opptatt av en god fordeling også når det gjelder alder og etnisk bakgrunn, og nå altså også bosted.

Selv om Vedum vifter med sentraliseringsflagget, vil det være kompetanse og kjønn som vil være det avgjørende.

Et styre i en bedrift skal ikke settes sammen etter de samme kriteriene som en regjering eller en partiledelse. Politiske styrer skal oppleves som representativ for velgerne. En bedrift er ikke et folkestyre-prosjekt.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) fra Tromsø henger seg på Slagsvold Vedums kritikk og hevder at geografi er en kvalifikasjon i seg selv.

Den må nok Fylkesnes lenger ut på landet med. Det er ikke grunnlag for hans bekymring for at beslutningene styrene fatter, favoriserer sentrale strøk og at resten av landet vil tape på det.

Fylkesnes har rett i at det skjer en sentralisering i landet, men det skyldes ikke bedriftsstyrer rundt om.

Delvis skyldes sentraliseringen at et økende antall i befolkningen vil bo sentralt og ikke i distriktene. Delvis er utviklingen politisk styrt gjennom ulike reformer og statlige kompetansekrav.