Siv Jensens avviklingsmetode

Når en dyktig og oppegående etatsjef som Christine Meyer velger å gå inn i en offentlig krangel med finansministeren, skulle det bare mangle om ikke noen mener Siv Jensen burde taklet saken på en annen måte. I etterpåklokskapens lys blir også tvilerne sikker i sin sak. Jobben for opposisjonen er å kritisere regjeringen. Når Meyer opererer i fri dressur; oppgitt, frustrert, skuffet og forbannet over den behandlingen hun har fått, mangler det ikke på innfallsvinkler for kritikk. Det som demper interessen for å pepre Siv Jensen med kritikk, er at hun faktisk har sørget for det opposisjonen har bedt om, at prosessen med å endre SSB stopper opp. Opposisjonen er ikke i stand til å produsere krokodilletårer en gang for at Meyer er ute av SSB.

Dagens mest pikante påstand er at Meyer fikk beskjed om at alt ville ordne seg om hun lot Erling Holmøy beholde jobben som forsker. Finansdepartementet benekter at de har gitt et slikt tilbud. Meyer vil ikke si hvem som framsatte det. Hvorfor vil hun ikke det? Selvsagt fordi vedkommende vil benekte det. De som aldri vil være med på at Siv Jensen er så uklok som Meyer vil ha det til, vil se Meyers utspill som en drittpakke rettet mot Jensen.

Hadde det gamle regimet i Kontroll- og konstitusjonskomiteen med Martin Kolberg som leder og Abid Raja som skandaledriver vært i gang, ville de for lengts ha rappet saken og gjort den til sin. Istedenfor har vi opplevd at det er finanspolitikerne som har kommentert saken. Det har fungerte bedre. Men også de er i ferd med å ende i grøfta ved å gjøre dette til en sak om måten Siv Jensen har taklet den på. Deres jobb er å få saken til å handle om hva slags SSB vi vil ha.

Det kan godt være denne saken ender opp med et brev fra Kontrollkomiteen. Siv Jensen vil ha null problemer med å svare for seg. Hun har levert god nok dokumentasjon på at hun har fulgt Meyer med kritisk blikk i flere måneder. Til slutt grep hun inn. Når opposisjonen, LO, NHO, Finansdepartementets byråkrater og en rekke toneangivende økonomer roper ut at SSB er på gal kurs og bør stoppe opp, må en finansminister gripe inn. Når hun da blir møtt med at «dette er ikke ditt, det er mitt ansvar. Jeg har kontroll», må hun gripe inn. Siv Jensen så en sjef som var i ferd med å miste kontrollen. Etatsjefer flest forstår at de ikke kan bli et kjempeproblem for den ansvarlige statsråd. Derfor handler ikke denne saken om etatsjefers myndighet eller at staten ikke skal blande seg inn i forskningen. Det handler om at en eier har rett og plikt til å sørge for at den virksomheten man eier, går i riktig retning.

Siv Jensen er blitt kritiserte fordi hun ikke har grepet inn tidligere. Det gjorde hun ikke av den enkle grunn at hun ikke fant det nødvendig. Finansdepartementet ga signaler som de forventet Meyer tok hensyn til. Da det ble kjent at 25 forskere skulle avskiltes, en av dem var Erling Holmøy, innvandringsregnskapets far, våknet Frp. Ap og SV skrek opp av helt andre grunner. De forsto med et hvor omfattende endringen av SSB Meyer la opp til.

De som har kritisert prosessen Siv Jensen la opp til, er professor Fridthjof Bernt. Da Meyer ikke trakk seg fredag morgen, fikk vi med Bernt som kilde flere store medieoppslag lese at saken kunne ende i retten. Selvsagt kunne den det. I praksis skjer ikke det.

Realitetene i saken var det Siv Jensen som sto for. «Hun har ikke min tillit. Det ber jeg henne tenke over», svarte hun gjentatte ganger til journalistene som ville vite om hun ville si opp Meyer. Jensen hadde full kontroll.

Professor Bernt uttalte seg på grunnlag av hvordan loven sier at en av oppsigelse skal skje. Det er greit å minne om det. Loven dekker imidlertid ikke den virkelige verden der politikken slår inn. Når en statsråd ikke har tillit, er løpet kjørt.

Fredag visste Jensen at Meyer var i forhandlinger om en sluttavtale. Meyer på sin side forøkte å skape et inntrykk av at hun ville fortsette i SSB fordi hun ikke kunne se noen grunn til at hun sluttet. Fredag viste Meyer seg som en skuespiller. Hun visste hun måtte slutte, men lot som om hun aktet å bli. Situasjonen for SSB var uholdbar.

Den største skuespilleren i rollen som bløffmaker var Dag Steinfeld, en av Bergens fremste jurister i sluggerklasen. På spørsmål om hvorfor han dukket opp i departementet ved siden av Meyer, forklarte han at grunnen var at pressen hadde skrevet at det var en oppsigelse på gang. Det hadde ikke han fått noe varsel om. Så han møtte opp for å finne ut av om det pressen skrev, var sant. Realiteten var at han torsdag kveld forhandle med departementet om en sluttavtale for Meyer.

Flere kommentatorer hevder at Siv Jensen er svekket. I egne kretser og i LO og NHO har hun styrket sin stilling. Men ikke i Høyre. De har mistet en av sine utvalgte.