Siv Jensens belæring

Gårsdagens høring i Kontroll og konstitusjonskomiteen kunne opposisjonen spart seg. De bør klare å samle seg om en uttalelse som konkluderer med at de ikke har noe å kritisere Siv Jensen for. De får i alle fall ikke Frp og Høyre med på noe kritikk.

Christine Meyer flesket til med påstanden om at hun ble presset ut på grunn av sitt syn på innvandring, at Siv Jensen truer SSBs selvstendighet og at finansministeren brøt loven da hun gjorde det klart at hun ikke lenger hadde tillit til henne.

Meyer framfører sine argumenter med kraft og overbevisning, men hun nådde ikke fram med påstanden om at Finansdepartementet har truet SSBs selvstendighet og forskningens frihet. Like spesielt er det å hevde at Siv Jensen gikk fram på ulovlig vis da hun konkluderte med at hun ikke lenger hadde tillit til henne. Da Meyer fikk høre det, kunne hun ha sagt at hun ikke aksepterte det. Da måtte Siv Jensen ha startet en ordinær oppsigelsesprosess etter boka. Verre er det ikke.

Siv Jensen forklarte inngående til komiteen at Meyer var en etatsjef som ikke tok signaler, som mistet grepet om situasjonen og ble i tvil om hvordan hun skulle komme seg videre. Det ble for mye fram og tilbake, sa Jensen. Når en etatsjef ikke er på høyde med situasjonen, når planene for hvordan en skal komme seg videre virker løse og urealistiske, er tiden inne for å si stopp.

Dette er Siv Jensens avgjørelse. Den kan ikke Stortingets kontrollører overprøve. Departementet har i over et halvt år hatt kritiske merknader til Meyers planer for SSB.

Meyer hevder at hun har hatt støtte hele tiden. Selvsagt har hun hatt det. Hvis ikke hadde hun måttet slutte tidligere.

Meyer har ikke tatt selvkritikk på noe som helst. Hun fikk plutselig en takstein i hodet – og hun kunne ikke noe for det. Hun gikk til og med på fortauet på den andre siden. Omtrent slik høres det ut når Meyer beskriver hva som traff henne.

Det ble et oppstyr uten like da det ble kjent at Erling Holmøy, som hadde hatt ansvaret for innvandringsregnskapet, skulle flyttes fra forskningsavdelingen til statistikkavdelingen. Meyer mener det var da Siv Jensen bestemte seg for å gi henne sparken. Beviset for det er en telefonsamtale med departementet der hun fikk vite at dersom Holmøy ikke ble flyttet på, ville det roe situasjonen. Tynnere kan det ikke bli.

I Meyers verden er det Siv Jensens syn på innvandring som gjør at hun må slutte. Flere medier har med begeistring kastet seg over denne virkelighetsforståelsen. Mediene elsker påstander om at statsråder har gjort noe galt eller noe som ikke tåler dagens lys. Slike saker kan rulle i ukesvis.

For Meyer spiller det liten rolle hva Kontrollkomiteen kommer fram til. Hun vil holde fast på sin virkelighetsbeskrivelse som er forankret i hennes selvbilde.

Christine Meyer er en ekspert på omstillinger og hun har solid erfaring som leder. Hun kan opprettholde bildet av seg selv en dyktig leder selv om hun gikk på trynet i SSB. Det hun bør jobbe med, er hvorfor hun fikk sparken som sjef for SSB. Forklaringen er ikke Siv Jensen og innvandring. Forklaringen er at hun valgte feil kurs, satt opp et for høyt tempo og ikke sørget for å forankre sine planer hos ledelsen i Finansdepartementet. Christne Meyer turte fram etter eget hode og var så opptatt av å komme i mål med det hun hadde satt seg fore at hun overså signaler fra sine omgivelser.

Christne Meyer oppnår ikke noe med å hamre løs på Siv Jensen. Hun må heller jobbe med å inkorporere sitt nederlag i SSB i det bildet hun har av seg selv.

Den som har vært kritisk fra første stund av til den kursen Meyer stakk ut for SSB, er finansråd Hans Henrik Scheel. Han har selv har vært sjef for SSB og mener SSB bør prioritere samfunnsoppdraget framfor å bygge SSB opp som en akademisk forskningsinstitusjon. For alt hva vi vet kan han ha ønsket at Siv Jensen hadde satt foten ned tidligere.

Siv Jensen har hatt sansen for Meyer. Hun hører til i Erna Solbergs flokk, er dyktig og sugen på å gjøre endringer i offentlig sektor. Det var en slik leder for SSB regjeringen ville ha. Derfor fikk Meyer, om ikke alle, så i alle fall mange muligheter til lykkes. Det var like før det gikk riktig galt. Derfor grep Siv Jensen inn – i siste liten.