Sjefens eget ansvar

I Aftenposten forsøker redaktør Trine Eilertsen å lære noe av SSB-saken. Hun konkluderer med at vi kan ende opp med en historie om en SSB-sjef som måtte gå på grunn av en upopulær omorganisering. «Men der omorganiseringen skjedde på oppdrag og med støtte fra departementet. Helt til det ble bråk. Det er litt av signal å sende til andre ledere i staten som driver med omstilling», skriver hun.

Eilertsen forsøker seg på å fremstille historien slik Meyer vil den skal være. Meyer opprettholder bildet av seg selv som den dyktige leder som stoppes på oppløpssiden. Hun mener det ikke finnes en eneste grunn til at hun skulle få stoppsignal.

Trine Eilertsen skriver med utgangspunkt i innstillingen fra et flertall i Kontroll- og konstitusjonskomiteen. Høyre, Frp og Venstre mener det ikke er grunn til å kritisere Siv Jensen, som til slutt satte foten ned. Flertallet mener omorganiseringen burde vært stoppet på et langt tidligere tidspunkt. Det er ingen som mener det ville gått bra med Meyer som SSB-sjef. Det er en utbredt oppfatning at hun var i ferd med å ødelegge det som var skapt i SSB gjennom årtier. Eilertsens oppsummering er ikke bare et bomskudd. Hun villeder.

Ledere i staten forstår det Eilertsen sliter med å forstå. En leder i offentlig sektor må sørge for å ha politisk ryggdekning og sørge for at etaten hun leder ikke ender opp i et kaos av misnøye fra alle hold og sterke interne spenninger. Hvis Eilertsen ikke vil se at departementet i månedsvis har kommet med kritiske merknader til omstillingen Meyer satte i gang, er det selvvalgt blindhet.

Kritiske merknader betyr ikke stopp. Meyer fikk fortsette. Men når Siv Jensen først setter stopp, viser hun til de kritiske merknadene. Det er slik man leder og styrer. Meyer fikk et handlingsrom. Jensen hadde i det lengste tro på at hun kunne lykkes. Til slutt så de fleste med unntak av Meyer selv, at sjansene for å lykkes forsvant som dugg for solen. NHO, LO, opposisjonen på Stortinget, sterke krefter i eget parti, ansatte og diverse fagfolk ba om at det ble satt en stopper for omorganiseringen i SSB. Den var ute av kontroll. Siv Jensen kunne og ville ikke lenger ta ansvaret for det. Meyer hadde mislykkes. Hun måtte sette foten ned.

Kontrollkomiteen er opptatt av andre ting enn hovedsaken. De leter i etterpåklokskapens lys etter ting de kan kritisere. Det er en lite konstruktiv aktivitet.

Kontrollkomiteen er delt. Opposisjonen gir kritikk, regjeringspartiene har få merknader. Siv Jensen kan møte kritikken med et skuldertrekk. Dette er politikk. Det handler minst av alt om politisk lederskap. Den testen har Siv Jensen bestått.

Hadde ikke næringsminister Torbjørn Røe Isaksen grepet inn, ville etter all sannsynlighet Anita Krohn Traaseth fått sparken som leder for Innovasjon Norge. Hun ble i 2015 pålagt å slutte med blogging om forhold i Innovasjon Norge. I 2016 fikk hun en skriftlig advarsel fra styret blant annet om sin lederstil, der styret lister opp 13 punkter som hun må forbedre seg på. I fjor reagerte departementet på et innlegg om at oljeindustrien burde nedprioriteres.

Det er Traaseth selv som har ansvaret for den kritikken hun har fått. De kritiske merknadene fra departementet er ikke urimelig. Det virker som om styreleder Per Otto Dyp mente han hadde fått et klarsignal fra departementet til å avvikle ansettelsesforholdet hvis det var flertall i styret for det. Så får han beskjed fra næringsministeren om å droppe saken og overlate til et nytt styre å vurdere Traaseths ansettelsesforhold. Det kan hende et nytt styre er mer positive til Traaseth, for hun har oppnådd gode resultater på flere områder og de interne problemene er det ryddet opp i. Det kan virke som om Traaseth har klart det Meyer ikke klarte, å få kontoll over situasjonen. Eller så sitter hun på en oppsigelse.

Hvis Kontroll- og konsituasjonskomiteen vil vurdere om Røe Isaksen har brutt reglene for eierstyring, er det uheldig for Innovasjon Norge og Krohn Traaseth. Det tar Stortingets ivrige kontrollører ikke hensyn til. Ser man en mulighet for å kunne kritisere en statsråd, lar de ikke den sjansen gå fra seg.