Sjefer som ikke vil slutte

Toppledere i næringslivet inngår gjerne avtaler når de blir ansatt om at de skal frasi seg stillingsvernet, trekke seg hvis styret ønsker det og ikke kommentere saken offentlig. Å kritisere det selskapet en må slutte i, er uhørt. En slik selvpålagt taushet godgjøres med en årslønn eller mer. Det rådet toppsjefer i næringslivet får, er å legge nederlaget bak seg og komme seg videre. Å måtte slutte i en jobb er ikke ensbetydende med at en ikke får en annen toppjobb. Å protestere på at en må slutte, ødelegger mulighetene for å få en ny toppstilling. Det er hovedregelen.

Berit Svendsen har beveget seg på grensen av hva en toppleder bør si. Hun sa ingen ting offentlig så lenge hun var ansatt om uenigheten som hadde oppstått mellom henne og Sigve Brekke med støtte av styreleder Gunn Wærsted. Men det lekket ut mye til pressen, og det var nærmest en kamp innad for at hun skulle få fortsette. Det var først etter at hun hadde fått seg ny jobb i Vipps hun kom fram med kritikk av ledelsen i Telenor som ville flytte på henne. Berit Svendsen kan være både motvillig og frimodig fordi hun har en så sterk posisjon i offentligheten som en dyktig kvinnelig leder. For mange er hun fortsatt den som burde vært sjef i Telenor.

Professor Ketil Arnulf har i likhet med redaksjonen i Dagens Perspektiv, merket seg at det synes å være en ny trend at sjefer ikke så lett gir slipp på posisjonen sin uten å gi sin versjon av hva som har skjedd.