Skatt i et oljeland

Erna Solberg kunne i farten ikke komme på en bedrift som har skaffet flere arbeidsplasser som følge av at formueskatten er blitt redusert med fem milliarder kroner de siste fire årene. Dermed ble Erna Solberg stående som en forsvarer av skattelette uten å kunne dokumentere at det virker. Vi regner med folk i Høyres kommunikasjonsavdeling nå leter med lys og lykte for å finne en bedriftsleder som kan stå fram og fortelle om økte investeringer og flere arbeidsplasser som følge av redusert formueskatt. De skal jobbe en del, for er det noe som er tvilsomt, så er det at redusert formueskatt gir flere arbeidsplasser.

Frps tro

I Frps trosbekjennelsen har det fra tidenes morgen stått at redusert skatt fører til vekst og framgang. I siste periode er skattene blitt redusert med 22 milliarder. Regjeringen hevder dette har styrket norsk økonomi og ført til flere arbeidsplasser. I forrige uke viste de siste arbeidsmarkedstallene en liten nedgang i ledigheten. Da hevdet arbeidsminister Anniken Hauglie at dette viste at skattelettelser virker.

Selvsagt virker skattelettelser. Hadde vi redusert selskapsskatten og arbeidsgiveravgiften, hadde dette virket som en stimulans til bedriftene. Hadde vi redusert momsen til 15 prosent, ville dette økt forbruket. Det ville slått positivt ut for varehandelen. Det går an å argumentere for at redusert skatt stimulerer til vekst og økt aktivitet.

Problemet er at lavere skatteinntekter må føre til kutt i offentlig sektor med mindre en har et oljefond i bakhånd. Reduserte offentlige utgifter har de siste tiårene vært en sentral del av Høyres politikk. De siste fire årene er det blitt motsatt. Ingen regjering har vært i nærheten av å bruke så mange oljemilliarder hvert eneste år som nåværende regjering. Reduksjon i skatteinntektene har ikke vært reell. De har pøst på med oljemilliarder for å dekke opp hullet etter skattettelettelsene.

Andre land har ikke et oljefond som kan finansiere skattelettelser. Der må politikerne våge å redusere skattene i håp om at det skal føre til økt vekst. Det er færre som våger det, fordi det gir for stort underskudd i de offentlige finansene.

Donald Trump våger, men han settes stadig lenger ut på sidelinjen. Republikanerne tror på skattelette. De maser i alle fall om det. Om de klarer å få vedtatt et budsjett for neste år med betydelige skattelettelser, er et åpent spørsmål.

I Høyre har skattetvilen satt seg fast. Landsmøtet vedtok imidlertid at formueskatten skal vekk og at det fortsatt skal satses på skattelettelser. Erna er sendt ut i valgkampen for å forklare og forsvare skattekuttenes velsignelser. «Erna Solberg åpner for flere nullskatteytere: – Bekymrer meg ikke», er tittelen på oppslaget i VG i dag. Regjeringens egne regnestykker viser at et kutt i formueskatten på 7,5 milliarder kroner, gir 4000 flere nullskatteytere. En drømmepassning til Jonas Gahr Støre som hevder at dette viser at Høyre og Frp vil gi skattekutt til de som har mest fra før og slik bidra til å øke forskjellene i samfunnet.

I pose og sekk

Frp står for en «i pose og sekk»-politikk. De vil ha et høyt offentlig forbruk og store skattelettelser. De finansierer det ved en gigantisk bruk av oljemilliarder. Høyre vil også ha skattelettelser, men vi hører lite om at Høyre vil kutte i budsjettene til stat og kommune. Tradisjonelt var Høyre vært opptatt av at det offentlige ikke skal påta seg alle mulige oppgaver og støtte både det ene og det andre. Slik har de kunne forsvare lavere skatter. Folk får ordne opp i mer selv og finne løsninger. Dette snakker Høyre mindre om i dag. Etter fire år har de endt opp som et parti som forsvarer et høyt offentlig forbruk.

I Dagens Næringsliv i dag forklarer Heidi Nordby Lunde (H) hvordan de tenker om skatt og velferd. Hun hevder det er rom for skattelettelser fordi det fortsatt sløses med offentlige midler. Dette burde da regjeringen fått ordnet opp i løpet av fire år? Hun skriver at det ikke er noen motsetning mellom velferd og skattelette. Det har hun selvsagt rett i, for regjeringen pøser bare på med oljemilliarder. Hun skriver også at «å øke skattene er ingen garanti for å prioritere velferd og sysselsetting i Norge». Det har hun også rett i. Ap må demonstrere at den økonomiske politikken de tror på, gir resultater.

Hun avslutter med å hevde at «å gå til valg på økt skatt viser manglede ambisjoner på vegne av offentlig sektors evne til å organisere og innette velferdsstaten og offentlig sektor bedre og smartere slik at vi får mer igjen for pengen». Her lukter det Høyre-politikk av godt gammelt merke, men det er ikke dette som har preget Høyre i kompaniskap med Frp. Det er først og fremst pengebruken i offentlig sektor som har gjort at Høyre ikke er til å kjenne igjen.