Skolepolitikk i bakevja

Da tallene for den internasjonale kunnskapsmålingen, PISA, ble lagt fram i høst, viste den at resultatene i det store og hele lå på stedt hvil for Norge, til tross for en voldsom vilje og satsing fra politikernes side på å skape en skole som gir elevene økte kunnskaper.

Eller for å si det som den avgåtte pedagogikk og naturfagprofessoren Svein Sjøberg som har vunnet internasjonale priser for sin forskning sa det: 18 år etter det første «Pisa-sjokket», ligger Norge på nøyaktig samme Pisa-skår som da Høyres kunnskapsminister Kristin Clemet proklamerte skolekrise i 2001»

Skolen har blitt «kunnskapsløftet» i flere omganger. Barna begynner nå et år tidligere på skolen. Det er laget nye fagplaner, det er brukt millioner på etterutdanning av lærere, det er stilt krav om at alle som vil utdanne seg til lærere må ha 4 i matte og utdanningen er utvidet med et år slik at alle må ta en master.

Regjeringen har vært opptatt av å heve statusen til læreryrket og økt kompetanse er basis for satsingen.

Årets søkertall for høyere utdanning er en kalddusj for regjeringen. Det har aldri vært så mange som vil ta høyere utdanning, men det er 8.1 prosent færre som søker seg til lærerutdanningen og 7,3 prosent færre vil bli barnehagelærere. Det var også færre som søkte grunnskole- og lektorutdanning i 2018 og 2019.

Lavere søkertall vil etter all sannsynlighet føre til at flere plasser blir stående tomme. I fjor var det 349 tomme studieplasser på lærerutdanningen. Det er 219 ledige plasser i grunnskolelærerutdanningen, trinn 1-7. Det utgjør 14, 1 prosent av studieplassene.

Enkelte steder er det så mange som 40 prosent som ikke fullfører utdanningen. Når utdanningen utvides med master, må vi regne med at flere ikke fullfører utdanningen.

Når færre søker lærerutdanning, må vi anta at det har sammenheng med at det nå kreves 4 i matte fra videregående for å bli tatt opp som lærerstudent.

Det har blitt flere lærere de seinere årene, men fortsatt har vi lærermangel. Omtrent 5 prosent av lærerne er ufaglærte. Andelen er størst i distriktene, først og fremst i Nord-Norge.

KrF fikk gjennomslag for å øke lærenormen per klasse for to år siden. Det har ført til flere lærere i skolene i de store byene, men flere ufaglærte lærere i distriktene.

Neste år skal lærerstudentene studere et år lenger. Det betyr at det ikke kommer et nytt kull ut i skolen. Samtidig øker antallet lærer som skal pensjonere seg.

Vi beveger oss altså mot en lærerkrise. Den vil bli akutt innen to år, men antallet lærere vil øke etter hvert som de som gjennomfører masterstudiet får seg jobb i skolen. På sikt må flere ta lærerutdanning for å hindre en permanent krise i skolen.

Det er ikke noe som tilsier at vi får en bedre skole eller at det gis en bedre undervisning i grunnskolen om utdanningen øker med en master. Det er antallet kvalifiserte og motiverte lærere som teller.

Regjeringen bør øke antallet studieplasser innen lærerutdanningen og fjerne kravet om at alle må ha 4 i matte for å bli tatt opp. En kan bli en like god lærer for elever fram til de er 13 år om en ikke får bedre enn 3 i matte på videregående.

Når færre søker seg til lærerutdanning etter at kravet om 4 i matte og master er innført, forteller det at statusen til læreryrket ikke har økt.

Det er feil medisin å pøse på med kompetanse. Problemet i norsk skole er ikke at lærerne ikke faglig sett er flinke nok. Lærerne må i enda større grad enn andre yrkesutøvere gis faglig oppdatering, men det er ikke karakterer og studiepoeng som er avgjørende.

Norge har for mange med 3 i matte fra videregående som er topp motiverte for å bli lærere. Vi har ikke råd til å stenge dem ute.

Når regjeringen ikke lykkes med rekrutteringen til læreryrket, bør en skaffe seg kunnskap om hva som kan være årsaken. Det kan være at lønnen er for lav. Men det kan også være at skolen ikke framtrer som en attraktiv arbeidsplass på grunn av stadig nye krav og mas fra politikerne.

Politikerne, foreldre og elevene er vinnerne i skolehverdagen. Lærerne er blitt taperne i den forstand at de utsettes for stadig flere krav og forventninger de ikke har ressurser og muligheter for å følge opp.

Mobbing skal bekjempes på skolen, men vi har endt opp med at elever kan reise en sak mot en lærer fordi en føler seg mobbet. Saken er ofte at elever ikke tåler å bli snakket for hardt til og bli satt på plass.

Vi har en rekke eksempler på at det er så mye uro og problemer ved enkelte skoler og at normal undervisning i klasserommet blir vanskelig.

Skal vi få flere til å bli lærere bør skolene bli bedre som arbeidsplasser flere steder. Det betyr at lærere må gis økt autoritet til å løse problemene. Vi bør ikke utstyre elever med rettigheter som ødelegger et lærings- og arbeidsmiljø.

Skal skolen bli en mer attraktiv arbeidsplass, er det ikke kompetanse, men adferd og motivasjondet det først og fremst må handle om.