Sleipe skattetilpassere

Det er over 20 år siden meiermonopolet i Norge ble avviklet og Synnøve Finden brøytet seg fram i markedet. De første årene med store tap. Etter hvert fikk de befestet sin posisjon som mus ved siden av elefanten Tine. Bøndene likte det ikke. Høyresiden i landet jublet over at et monopol ble brutt.

De bondeeide samvirkebedriftene Tine og Nortura utfordres i noen grad av utenlandske merkevarer. Vi sørger imidlertid for å beskytte norske leverandører gjennom toll. Et nytt trekk i bildet er norske produkter som er eid av utenlandske aktører. Synnøve Finden er et eksempel. De eies av Scandza som også eier Leif Vidar, Brødrene Finsbråten, Peppes Pizza, Sørlandschips og Bondens. 70 prosent av Scandza eies av private equity-selskapet CapVest. Gründerne Stig Sunde og Jan Bodd eier sammen med andre nøkkelmedarbeidere 30 prosent av Scandza.

Ny virksomhet

Dagens Næringsliv (DN) forteller i dag historien om Sunde og Bodd som sluttet i lederjobbene de hadde i Carlsberg for å skape ny virksomhet innen dagligvaresegmentet. De har vært en drivende kraft i Scandza som nå omsetter for mer enn fire milliarder kroner hvert år. Sunde og Bodd stiller med kompetanse og kjennskap. CapVest ruller ut millionene som kreves for å vokse og ta markedsandeler. Når CapVest har en eierandel på 70 prosent, har de full styring over hva som skal skje med overskuddet.

De er poenget, mener professor ved BI, Per Ingvar Olsen, som i et innlegg i DN i dag skriver at raskt voksende næringsmiddelbedrifter som Scandza benytter equity-selskapet til aggressiv skatteplanlegging. Det bygges opp komplekse selskapsstrukturer slik at penger kan flyttes mellom flere land. Overskuddet tas ut der skatten en lavest, og det er i land som kan regnes som lovlige skatteparadiser.

CapVest har som policy at de aldri kommenterer slike spørsmål og Jan Bodd kan ikke si annet enn at han «forutsetter at CapVest forholder seg til de lover og regler som finnes». Det kan han være ganske trygg på at de gjør. Problemet er at vi ikke har lover som er finmasket nok til å hindre at de sleipeste skattetilpasserne kommer seg igjennom. Scandza er ikke det verste, for de har ikke like mange muligheter til å trikse som andre globale selskaper. De er tross alt kun inne på eiersiden og er ikke direkte involvert i virksomheten. Verstingene er de amerikanske gigantene Google, Facebook, Apple og Amazon, for eksempel. I forhold til hva de omsetter for i de enkelte land, betaler de knapt skatt. Det meste av inntektene sluses videre i en selskapsstruktur som ender opp i et skatteparadis.

EU får fart på seg

I Storbritannia og Australia har de satt foten ned. Regjeringen verger seg. De vil helst gå i takt med EU. Nå ser det ut til at EU får fart på seg. Frankrike og Tyskland har bestemt seg for å slå kloa i Google, Apple, Facebook, Amazon og andre globale aktører. I midten av september kommer det regler som tvinger dem til å betale skatt til det landet inntekter genereres.

Det er en begynnelse. Det er selvsagt at utenlandske selskapet ikke skal kunne unndra en eneste krone som de tjener i et land for beskatning. Det må også komme en fortsettelse. Myndighetene har de siste tiårene vært opptatt av å bygge ned handelshindringer og beskyttelsestiltak mot nasjonal næringsvirksomhet. Globaliseringen har stoppet opp, noen vil si i klar tilbakegang. Flere land er blitt opptatt av å sikre nasjonal industri og næringsvirksomhet. Løsningen er ikke å hive frihandelen på båten og stenge slusene for økt proteksjonisme. Det handler og balanse og regulering. Det betyr å bygge barrierer mot de globale selskapene. Det kan blant annet skje ved skjerpede regler for hvor store markedsandeler et selskap kan ha. Vi er ikke tjent med at et titalls selskaper legger store deler av den vestlige verden under seg.