Sløser med direktørlønn

Tor Ingebrigtsen fant ut at 11 år i jobben som direktør ved sykehuset i Tromsø (UNN) fikk være nok. Det ble skapt et inntrykk av at han trakk seg av fri vilje. Etter at han hadde sagt opp, kom det fram at styrelederen i Helse Nord hevdet Ingebrigtsen hadde truet henne i forbindelse med den akutte striden om en skal behandle hjerteinfarkt både ved sykehuset i Bodø og Tromsø. Hun varslet at hun ville anmelde saken til politiet. Det ble det ikke noe av. De ryddet opp internt. Men Ingebrigtsen ante nok at han satt med en bombe i fanget. Han sa opp før saken ble offentlig kjent.

Etter at Ingebrigtsen hadde bestemt seg for å slutte, presterer styret ved UNN å inngå en sluttavtale som er så kostbar for sykehuset at det må stilles spørsmål om styret har vært bevisst i gjerningsøyeblikket. Ingebrigtsen sluttet og beholder lønnen sin ut 2018. Det er det ikke noe å si på. Fra 1 januar 2019 skal Ingebrigtsen få 85 prosnt av direktørlønnen sin på ca. 1,9 millioner kroner i året for å jobbe som professor ved Universitetet og/eller rådgiver. Denne lønnen beholder han så lenge han er ansatt. Ingebrigtsen er 54 år. Hvis det går som regjeringen planlegger, vil pensjonsalderen være 74 år for Ingebrigtsen. En professor tjener rundt 7-800 000 koner i året. Det er en lønn det går av å leve av for en avgått direktør som tidligere har tjent 1,9 millioner. Men nei. Nå skal ha tjene mer enn det dobbelte av hva andre professorer tjener. Litt ekstrainntekter klarer han vel også å skaffe seg. Det er sykehuset som skal dekke lønnen hans. Universitetet har ikke en ledig lønnshjemmel for en professor i kirurgi. Dagens styre i Unn hevder at det er et tidligere styre som har garantert Ingebrigtsen 85 % direktørlønn.

Ingebrigtsen vil koste sykehuset godt over en million ekstra i året ut over det en vanlig professor koster når en regner med lønn og pensjon. Det kan bli 20 millioner så lenge Ingebrigtsen er i arbeid.

Styret i UNN har altså påført sykehuset millioner i ekstra kostnader framover. De kaster inntil 20 millioner ut av vinduet. Ingebrigtsen har ikke krav på den sluttpakken han har fått. Han måtte ha tatt imot det styret hadde tilbudt. Hadde han tatt saken til retten ville han neppe fått mer enn en årslønn, i beste fall to årslønner.

Ingebrigtsen burde ha jublet over å få tilbud om en professorstilling med en lønn på rundt 50 prosent av hva han hadde som direktør.

I næringslivet sløser de ikke med midler på denne måten. Lederlønningene kan være høye, men de betaler ikke direktørlønn til folk som må slutte i 20 år.

Senterpartiets Kjersti Toppe sier til NRK at den avtalen Ingebrigtsen har fått, hører ingen steds hjemme og at den bidrar til å undergrave tilliten til helsevesenet. Hun vil ha helseministeren på banen. Helseminister Bent Høie vil ikke kommentere saken.

Det varer ikke lenge før Høie må bryte tausheten. Lederen i helsekomiteen, Olaug Bollestad, (KrF) ber om en oversikt over alle slike avtaler i helse-Norge.

Høie bør ikke forsøke å toe sine hender. Han bør rydde opp i den ukulturen som har spredt seg innen lederskapet i helsevesenet. Høie kunne ha bedt helseforetakene redusere direktørlønningene på sykehusene med 20 prosent. Da ville de ligge på et fornuftig nivå. Det vil han neppe gjøre. Det han bør gjøre, er å gi beskjed om at lederlønningene i praksis bør stå stille. Det er ingen grunn til å betale sykehusdirektører nærmere 2 millioner i lønn. En får like gode folk for 1,5 millioner.

Det viktigste Høie bør foreta seg, er å be om at alle arbeidsavtaler med direktører gjennomgås. Han bør gi beskjed om at ingen direktør skal beholde direktørlønnen ut over to år etter fratreden. Dersom en fortsetter som ved sykehuset, skal en da ha en lønn som tilsvarer den stillingen en innehar.

Sykehusdirektører er ikke embetsmenn som ikke kan sies opp. Poenget med helseforetaksmodellen er at ledere skal kunne sies opp. Sykehusdirektørene har fått både i pose og sekk, både skyhøy lønn og skyhøy jobbsikkerhet med skyhøy lønn etter de fratrer som direktør. Det har aldri vært meningen. Både blå og rødgrønne helseministre har sovet i timen.

Igjen har vi fått et eksempel på svakhetene ved foretaksmodellen. Hvem har ansvaret for at UNN står i ferd med å kaste 20 millioner ut av vinduet? Er det Bent Høie? Er det Helse Nord? Eller er det styret ved UNN? «Det er Bent Høie», vil de si i Stortinget. «Det er ikke meg, det er UNN», vil Bent Høie si.

Det er de ansiktsløse byråkratene som styrer, og de sørger for seg og sine.