Sløsing i UD

Norge håper på en plass i FNs sikkerhetsråd. Det ser ut til å koste flesk. I alle fall tror ledelsen i Utenriksdepartementet (UD) at det må gjøre det.

Det siste tiåret har UD betalt 34 millioner kroner til rådgivningsorganisasjonen Security Council Report (SCR) hvor det jobber 15 ansatte på et kontor i nærheten av FNs hovedkvarter. De følger Sikkerhetsrådets arbeid og skriver rapporter om det som skjer der. Det norske bidraget utgjør 14 prosent av senterets inntekter.

Når Norge har bidratt såpass i så lang tid, skulle en tro at to av medarbeiderne kunne tatt seg en tur til Oslo for å holde kurs for de som på en aller annen måte har interesse av eller skal jobbe for at Norge skal kunne få en plass i Sikkerhetsrådet, uten at det kostet skjorta. Men nei. 270.000 kroner skulle to medarbeidere ha i honorar. I tillegg til at UD måtte dekke fly på business klasse, hotell, drosjeregninger og 1500 kroner i administrasjonskonstander.

85 personer deltok på kurset i Norge. De var godt fornøyd. Det er bare SCR som kan tilby et slikt kurs UD var ute etter. Og da koster det det det koster. Slik opptrer monopolister.

Pressetalsperson Guri Solberg i UD sier til Aftenposten at de trengte å heve kompetansen knyttet til Sikkerhetsrådets arbeid og at de har kort tid på seg. Derfor ble SCR engasjert.

Forskningssjef Ole Jacob Sending ved NUPI sier til samme avis at hans stusser over at SCR ble engasjert og minner om at det finnes mange kompetente nordmenn med erfaring fra FN en kunne ha benyttet.

Sending peker på at det er en internasjonal trend at konsulenter i økende grad hyres inn av stater for å bistå i kommunikasjonen mellom land og internasjonale organisasjoner. Her er han ved sakens kjerne. Det er et nytt eksempel på at konsulentveldet er over oss. Det skjer over alt i offentlig sektor. Driveren er et ønske, for ikke å si et krav, om profesjonalitet.

Det er tidligere avdekket at pengene sitte løst også i Norad når det gjelder å taue inn konsulenter som koster betydelig mer enn egne ansatte, og de er blitt engasjert nærmest på permanent basis.

Det er behov for å vurdere kritisk konsulentbruken innen bistand - og tydeligvis også i UD. Det handler om holdninger og sunt vett. De som tauet inn SCR skulle gitt beskjed om at de ikke kunne forsvare å bruke rundt 300.000 kroner for et kurs på halvannen dag. Det bør ringe en bjelle hos noen ansvarlige når noen bedriver overprising på denne måten. Denne saken er dessverre også et eksempel på hvor kostbart driften av internasjonale organisasjoner blir når en må benytte seg av svindyre konsulenter for å opptre «profesjonelt».

Regjeringen bør lansere et «stol på egne krefter»-program. Overtroen på konsulenter må erstattes med kostnadsbevissthet og krav til egen ansatte om å levere selv, ikke bare taue inn ekspertise.

Konsulenter har sin berettigelse når de besitter spisskompetanse eller faste ansatte ikke har tid til å utføre viktige oppgaver. Bruken av konsulenter må samtidig vurderes i forhold til hva det koster.

Offentlig sektor er ikke lønnsledende. En bør heller ikke være ledende på betaling av høye konsulenthonorarer.

De som tauer inn konsulenter i offentlig sektor, bør trene seg på å gi beskjed om at prisen er for høy. Et dagskurs i «slik får du ned konsulentbruk og prisen» hadde gjort seg.