Små kommuner - mindre ansvar

På listen over hva regjeringen har fått utrettet de sju årene de har styrt, står det at 422 kommuner er redusert til 356. 119 kommuner har med andre ord fulgt regjeringens oppfordring om å bli større, eller mer robuste, for å bruke regjeringens yndlingsuttrykk.

Dette kan regjeringen være fornøyd med. Ap ser nok også positivt på det selv om de ikke sier det høyt. De fikk imidlertid ikke gjort noe da de hadde regjeringsmakten, fordi Sp insisterer på at alt av sammenslåinger på kommune- og fylkesplan, skal skje frivillig. Regjeringen skal ikke dytte eller lokke en gang.

Nå har Erna Solberg dyttet, utvilsomt i riktig retning.

Etter hvert kan det bli flere kommuner om slår seg sammen, med mindre vi oversvømmes av dårlige erfaringer fra de 119 kommunene som er blitt berørt av sammenslåinger. At det fortsatt er en del uro og spenninger, må vi regne med. Det hører til normalen der det skjer store organisatoriske endringer.

Nå varsler regjeringen steg to i kommunereformen. Utgangspunktet er at det fortsatt er over 120 kommuner som har mindre enn 3000 innbyggere. Det mener kommunalminister Nikolai Astrup er et problem.

Klassekampen kan fortelle at han nå vil nedsette et utvalg som skal vurdere det såkalte «generalistkommunesystemet» som vi har basert oss på de siste 70 årene. Regjeringen åpner for at kommune kan få ulikt ansvar ut fra størrelse.

Regjeringen vil at flere små kommuner slår seg sammen. Men hvis det ikke skjer, ser regjeringen for seg at kommunen ikke får ansvar for barnevern, psykologtjenester og teknisk infrastruktur, for eksempel.

En kommune med et par tusen innbyggere klarer ikke å skaffe seg psykolog, fagfolk innen barnevern og ingeniører som kan sørge for vann, avløp, kraftforsyning, IT-løsninger og sykehjem. Derfor må de gjøre avtaler med nabokommunen om å dekke dette behovet eller etablere et interkommunalt samarbeid.

I dag har vi 257 barnevernstjenester og 181 legevakter. Politiet er heller ikke til stede i hver kommune. Alle kommuner har heller ikke sykehjemsplasser. Når det er staten som har det økonomiske og faglige ansvaret, slik det er for politiet, er ikke det noe problem. Problemet oppstår når kommunen ikke klarer å skaffe seg de fagfolkene de trenger får å løse de oppgave de er pålagt.

Ansvar bør delegeres nedover til de som er nærmest brukerne. Det betyr at kommunene bør få større ansvar enn de har i dag. Denne tenkningen bør ikke begrenses av at vi har for mange små kommuner som ikke kan påta seg større ansvar.

Det er behov for en opprydning i oppgave- og ansvarfordelingen mellom stat, fylke og kommune. Om en skal lage et system med A- og B-kommuner, eller om en skal operere med flere ansvarskategorier, får utvalget vurdere.

Byer som Bergen og Trondheim for eksempel er i stand til å påta seg alle de oppgavene Oslo i dag har. Oslo er også eget fylke. Bergen og Trondheim trenger i liten grad fylket som overbygning.

Hadde det vært opp til Høyre, hadde de skrotet fylkeskommunen og satset på langt færre kommuner. Det er det ikke politisk flertall for. Når det heller ikke er flertall for å tvinge små kommuner til å inngå i en større enhet, er det forståelig at regjeringen vil utrede en modell der oppgaver og ansvar for kommunene varierer ut fra størrelse.

Små kommuner kan ikke basere seg på at en større nabokommune vil dekke opp for tjenester de ikke klarer å ta ansvar for selv. Etter hvert som vi får større kommuner, vil også behovet for interkommunalt samarbeide reduseres.

I framtiden må de små kommunene velge om de vil fortsette som egen kommune med begrenset ansvar eller inngå i en større kommune.