Smarte og usolidariske bedriftseiere

Det hører med til barnelærdommen i Høyre at bedrifter skal klare seg selv. Skattene skal være så lave som mulig, rammebetingelsene så gode som mulig, og så får konkurransens lover gjelde.

Staten skal verken være barnepike eller løpe rundt og dele ut støtte til kreti og pleti som sliter.

Men regler har unntak.

I finanskrisen for vel 10 år siden holdt verdens kapitalister på å lide en brutal død. Regjeringene tok ikke sjansen på å la næringslivet klappe sammen. Derfor ble det pøst på med milliarder av skattebetalernes penger.

Kapitaleierne overlevde, i alle fall de fleste av dem. Taperne ble befolkningen. Etter finanskrisen forble millioner i arbeidsledighet og fattigdom. Børsene kom seg raskt på beina.

At kapitalmakten ikke er i stand til å redde seg selv, men må klynge seg til staten, ble fort glemt. Med koronakrisen skjer det samme igjen.

Regjeringen handlet imponerende raskt da landet ble stengt ned i mars. I løpet av noen uker ble det etablert støtteordninger og milliarder trillet inn på bedriftenes konti.

Ordningene gikk i korthet ut på at staten dekket konsekvensene av tapt omsetning. Like regler for alle. Det betyr at de største bedriftene har fått mest støtte. De har da også flest ansatte.

Her gjaldt det å redde arbeidsplasser.

Det ble også gitt utsettelse for betaling av moms og offentlige utgifter. Det har ført til at vi i den største krisen som har rammet landet siden krigen, har endt opp med det laveste antallet konkurser siden 1988.

Næringslivet har grunn til å juble over en raus og forståelsesfull stat. Men nå begynner motforestillingene å melde seg.

Halvparten av støtten har gått til fem store selskaper. De kunne klart seg selv, for de har bra med kapital.

De kunne også lett ha hentet inn mer kapital eller fått lån. Flere økonomer har bedt Høyre forklare hvorfor de vil fortsette med å gi skattebetalernes penger til kapitalsterke eiere.

Høyres svar er at koronakrisen er helt spesiell, at de vil behandle alle likt og at støtte er nødvendig for å bevare arbeidsplasser. Dette er det bred enighet om på Stortinget.

Opposisjonen er rausere med støtte til bedriftene enn det regjeringen la opp til. De rødgrønne krevde imidlertid forbud mot utbytte og oppsigelse av ansatte. Det fikk de ikke Frp med på.

Nå kommer meldingene om at flere bedrifter tar ut utbytte, ansatte sies opp og konkursbølgen slår snart inn over landet.

Forbud mot utbytte og å si opp ansatte løser få problemer.

Om bedrifter venter med utbytte ett år, og det vil mange gjøre, kan de gi dobbelt utbytte neste år. Og når bedrifter vitterlig ser at det markedet tilsier er at de må redusere antallet ansatte, hjelper det lite å la ansatte være permittert. Det er å gjøre ansatte en bjørnetjeneste.

Det regjeringen bør gjøre, er å senke taket for hvor mye støtte en bedrift kan få per måned.

Regjeringen har vært opptatt av å behandle alle bedrifter likt. Virkningen av støtte er imidlertid ikke den samme for store, sterke bedrifter som for små og svake.

Den støtten som er gitt, kan i praksis endre konkurransesituasjonen. Alt tyder på at små og mellomstore bedrifter vil gå dukken framover, mens de store og kapitalsterke vil kapre markedsandeler og styrke sin konkurranseposisjon.

Når regjeringen legger opp til økte bevilgninger til Innovasjon Norge, er det riktig vei å gå. Det vil være behov for betydelig mer økt støtte til nyetableringer framover.

Et av de mest effektive virkemidlene har vært å gi utsettelse for betaling av skatt og offentlige avgifter.

Vanligvis opptrer staten som døv og blind når det gelder å kreve inn det stat og kommune skal ha. Skal vi unngå utilsiktede virkninger, kan de ikke opptre slik i denne situasjonen.

Regjeringen må utarbeide en forskrift som definerer hvem som skal kunne få utsettelse enda lenger.

Det må rett og slett være mulig å søke om lenger utsettelse dersom en driver en bærekraftig virksomhet og ikke har mulighet for å betale det en skylder før markedet har tatt seg opp igjen.

Staten må finne en måte der de kan opptre som en god, gammeldags bankrådgiver som det gå an å snakke med. Det er mulig staten kan inngå avtaler med bankene om å stille garantier for lån til bedrifter de mener har livets rett.

Det er på tide å kreve betaling av skatter og avgifter fra bedriftene som har mulighet til å betale samtidig som vi sørger for at levedyktige bedrifter ikke går konkurs.