Snublesteiner for rødgrønn reformiver

På slutten av fjoråret la Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) fram rapporten «Når støvet har lagt seg – Erfaringer fra statlige reformer».

De siste 20 årene har det blitt gjennomført 32 reformer. Solberg-regjeringen har i løpet av åtte år stått bak 13 av dem.

Det er varierende grad av politisk enighet om flere av disse reformene.

Men gjennomgående har det vært et rimelig bredt flertall bak de fleste av de store og viktige reformene.

Det som kjennetegner den politiske situasjonen nå, er at flere av den sittende regjerings reformer blir slaktet, først og fremst av Senterpartiet.

Får vi en ny rødgrønn regjering etter valget, må vi regne med at en del reformer blir rullet tilbake.

Det blir garantert noen endringer i regionreformen. ABE-reformen kan synge på det siste verset. Det er ikke sikkert det bli så store endringer i politireformen. Det er mulig det holder med å opprette noen flere politistasjoner i områder de de klager høyest over dårlig politidekning.

Jernbanereformen er det ikke lett å reversere med dagens EØS-avtale, men de rødgrønne har varslet at de i det minste vil slå sammen en del selskaper og forhåpentligvis spare noen feite direktørlønninger.

Det virker som om SV og Sp har bestemt seg for at Ap skal tvinges i kne slik at sykehusreformen med sin foretaksmodell etter 20 år kan hives på båten.

De rødgrønne vil stanse og reversere privatisering og konkurranseutsetting av offentlige oppgaver. Det kan knapt kalles en reform.

LO ivrer sterkt for flere heltidsstillinger. Det får en ikke til med reformgrep.

En god del kan oppnås ved å økt bevilgningene med beskjed om at det skal brukes til å sikre bedre bemanning og dermed flere heltidsansatte.

Det de rødgrønne snakker mest om, er å innføre en tillitsreform, hva nå det skal bety i praksis.

LO er opptatt av en kraftig reduksjon i målstyringen. Men vil de rødgrønne politikerne gi fra seg muligheten for å styre etter mål?

Rapporten fra DFØ er ingen solskinnshistorie om reformer i forvaltningen. Den er heller igjen slakt av reformarbeidet.

Men de er overraskende klare på at utredningene, forarbeidene før både vedtak og iverksettingen, ofte ikke er tilfredsstillende.

Det er eksempler på at de som er utredet ikke blir tatt hensyn til i iverksettingen. Politikeren kan gjøre endringer som ikke er utredet i det hele tatt. Og jevnt over legges det opp til at det skal skje for mye på for kort tid og at de økonomiske konsekvensene ikke er avklart.

Rapporten ble diskutert på et seminar under Arendalsuka.

Professor Einar Lie pekte på at reformarbeidet er blitt mer krevende fordi embetsverkets stilling er svekket i forhold til politikerne.

Han brukte nærpolitireformen som eksempel. Etter vedtaket om å innføre reformen ble fattet, har Stortinget fattet rundt 70 tilleggsvedtak.

Felles for flere av dem er at de ikke er utredet. Det er politiske ideer som en tror vil gi ønskede resultater. Slik er det ofte med anmodningsvedtakene som for tiden renner i strie strømmer fra Stortinget til departementene.

Bjarne Håkon Hansen, som tidligere har bestyrt tre departementer som statsråd, mente pensjonsreformen vare en vellykket reform.

Men så ble det også holdt noen hundre møter med LO i forkant for å sikre forankring.

Med NAV-reformen var forberedelsene mangelfulle. Det var bred politisk enighet, men han innrømmet at de var blinde for advarslene de fikk fra faglig hold på tidsplan og gjennomføring.

Tor Saglie, som var den første Nav-direktøren og har erfaring som departementsråd i to departementer, mener det er rom for store forbedringer både når det gjelder utredninger og gjennomføring av reformer.

Han tar til orde for større vektlegging på det han kaller «analyse av politikkutforming».

Det handler om at departementene må utvikle økt kompetanse på politikkområdet, men også om at embetsverket må ha mot til å si klart i fra om hva som ikke bør gjøres og hva som bør gjøres.

Hilde Singsaas, leder for DFØ, tok til orde for at reformer bør stykkes opp slik at det blir mulig å justere kursen underveis.

DFØ bør få spille en nøkkelrolle om de rødgrønne turer inn i regjeringskontorene med stor iver for å få vedtatt nye reformer og gjøre mindre eller større endringer i reformer som alt er vedtatt.

Å fastsette politiske mål, kan politikerne. Men hva en bør foreta seg for å nå målene, krever inngående kunnskap om hvordan forvaltning, etater og organisasjoner som blir berørt av endringene, fungerer.

Det kreves ikke realisme for å kunne drive valgkamp.

Men det kreves solide doser med realisme og bakkekontakt for å omsette ideer til vellykket praksis.

Politikere skal stake ut kursen og fortelle hva de vil skal skje. Å iverksette reformer er ikke noe politikere kan. Det er oppgave som krever faglig kompetanse som embetsverket besitter.